Tirsdag denne uken skrev vi nok en artikkel om Filadelfia i Knutby, hvor stadig flere rapporter forteller at de uhyggelige forholdene slett ikke stanset da pastoren Helge Fossmo i 2004 fikk livstidsdom for mordet på sin kone og drapsforsøk på naboen.
Tvert imot, Kristi brud, alias Åsa Waldau, fortsatte å regjere menigheten ved hjelp av både medpastorer og andre verktøy, formelt fram til 2009, og mer eller mindre reelt fram til 2016.
Og vi sitter og gnir oss i øynene og lurer på hvordan sånt kan skje. Vi snakker jo om vanlige mennesker, som altså lar seg utsette for en slik behandling i år etter år, uten å innse at denne menigheten kanskje ikke er noe for dem. Hvilke forutsetninger må være tilstede, hvilke mekanismer trer i kraft, hvorfor virker ingen psykologiske alarmsystemer?
Pastorspirer
Den enkleste delen av svaret er dette: Man tager ett stykk menneske med antisosial personlighetsforstyrrelse. Det finnes mange å velge blant: angivelig 2,5–5 prosent av befolkningen, det vil si kanskje så mange som 250.000 bare i Norge.
En studie omtalt i avisen Sydney Morning Herald hevder at det er like mange ledere med psykopatiske trekk i næringslivet som det er blant innsatte i fengsler – så mange som 21 prosent. Psykopater søker med andre ord makt. Dermed er de antakelig også overrepresentert blant pastorspirer og andre med lederambisjoner.
Faren er dermed stor for at menigheter uten systemer for tilsyn og kvalitetssikring får en leder med både vilje og evner til å gjøre andres liv til en forsmak på helvetet.
Selvrespekt
Spørsmålet er likevel ikke engang halvveis besvart: For disse menneskene trenger en hjord, en flokk som de kan plage med hyrdestaven, enten den er symbolsk eller har fysisk form av en gaffel eller et skohorn. Hvordan kan mennesker med respekt for seg selv la seg utsette for slike fornedrelser år etter år? Og vi snakker ikke nødvendigvis om spesielt ressurssvake mennesker – det finnes uttallige eksempler på at ofre for maktpersoner faktisk er helt normalt utrustede, det er noe helt annet i dem som er nedbrutt enn intelligensen.
Nøkkelen ligger nettopp i ordet selvrespekt . Det har vært snakket mye om hvordan voldsofre systematisk har fått brutt ned selvrespekten på en slik måte at selve kompasset, evnen til å vurdere både sin egen verdi og andres respekt for den, er blitt ødelagt.
På samme måte kan religiøse menneskers selvrespekt være en viktig målestokk for om troen er en reell, frivillig og personlig overbevisning, eller et påtvunget tankesett uten indre forankring. Det er et stort spørsmål om det siste i det hele tatt kan kalles tro.
Ansvar
Vi har snakket mye om usunt og autoritært lederskap i kristne miljøer, ikke minst i den såkalte Frelst-debatten. Selv har jeg skrevet om kjennetegn på autoritære ledere, og om etablerte kristne miljøer som unnlater å ta et oppgjør med dem, selv om alle røde lamper lyser. Kanskje burde vi snakke enda mer om hvilket ansvar alle kristne ledere har for å bygge opp medlemmenes – og da særlig ungdoms – selvrespekt, innenfor rammen av kristen forkynnelse.
Personlig har jeg veldig sans for det gamle uttrykket «det myndige lekfolk», et ideal fra Hans Nielsen Hauges tid, da man rev seg løs fra geistlighetens monopol på tolkning og forkynnelse.
Tanken var likevel aldri at man skulle være myndig og selvstendig i forhold til Bibelen og det man oppfattet som Guds bud. Det nye testamentet er full av oppfordringer til lydighet, den oppfattes som en forutsetning for troens liv, og innebærer et element av underkastelse.
Her befinner unektelig en av de største utfordringene for den autonomien som kjennetegner et menneske med selvrespekt. Spørsmålet er imidlertid hva denne underkastelsen betyr, om den handler om lydighet mot egen overbevisning, eller om lydighet mot andre mennesker.
Retten til opposisjon
Jeg mener kristne pastorer har et selvsagt ansvar for stadig å gjenta at «jeg vil forsvare din rett til å være uenig med meg» (gjerne «til døden», selv om akkurat det kan høres litt voldsomt ut).
En slik uttalelse vil imidlertid være malplassert i miljøer der teologien legger til rette for et uformelt makthierarki. Typisk for slike miljøer, er at de forkynner visse tegn som beviser og symboler på åndelig vekst og framgang, enten disse tegnene er såkalte åndelige gaver, teologisk kunnskap eller et fromt og hellig liv, noe man i den nytestementelige terminologien gjerne kaller Åndens frukter .
Det uvegerlige resultatet er at man får autoritet og status i den grad en er i besittelse av slike tegn. Å oppfordre til kritisk tenkning vil undergrave disse tegnenes verdi, og dermed hele autoritetsstrukturen.
Kanskje er hele problemet at man snakker om slike troens tegn på en uheldig måte. Personlig har jeg sans for et av bedehusbevegelsens slagord: «Ikke let etter troens frukter, for da forsvinner de!»
Dessuten bør man være kritisk til forkynnelse som knytter Guds kall til konkrete oppgaver. Det er riktig at den kristne historien er full av eksempler på mennesker som har opplevd at Gud har pålagt dem bestemte oppgaver, men i praksis er denne tolkningen gjerne retrospektiv. Dersom dette blir et krav som tres over hodet på unge i starten av livet, kan resultatet fort bli psykiske problemer.
I Det nye testamentet handler Guds kall først og fremst å leve sammen med Kristus, en slags plattform for livet, der man kan bruke sin tid, evner, interesser og egenskaper til Guds ære, men ikke et detaljert program. Hva lydigheten angår, snakkes det om troenslydighet, ikke om blind lydighet. Det førstnevnte handler om indre overbevisning, det sistnevnte om å oppfylle ett eller annet krav fra omgivelsene.
Videre bør denne lydigheten veies opp mot troens ydmykhet – nok et misbrukt uttrykk i kristen forkynnelse. Man tenker gjerne på en slags plikt til underkastelse, mens det snarere handler om å være klar over at det er svært mye man ikke vet .
I dagens avis forteller vi om to unge kvinner som opplever et kall til å starte menighet i Mo i Rana. Jeg tillater meg å tvile på at akkurat dette er Guds kall, og i stedet tro at ingen ting står eller faller ved om planen lykkes. Antakelig vil Gud bare at de skal ha et godt liv og tjene sin neste der den måtte befinne seg.
Forpliktelse
For noen er refleksjoner som dette totalt irrelevante, de er overhodet ikke kjent med en kristen tradisjon som stiller krav. Andre vil garantert bli provoserte fordi deres egen autoritet blir undergravd.
Det er ikke vanskelig å se at noen menigheter raskt vil få problemer om de gir medlemmene frihet og autonomi. Det er en kjent sak i miljøer som driver med kirkevekst at medlemmenes forpliktelse er en vesentlig faktor for å kunne vokse.
Problemet er imidlertid ikke forpliktelsen, men at Gud bringes inn i definisjonen av ordet på en måte som gjør at forpliktelsen får en avgjørende, eksistensiell betydning. Jo da, man kan få mange trofaste medlemmer på den måten, men man får like fullt medlemmer uten selvrespekt, medlemmer som er hjelpeløse neste gang det kommer en pastor som bruker hyrdestaven til å skade folk.
Og slike pastorer er det som sagt nok av.
