En tid for å skjære ned

Med avviklinga av statskirkeordningen har Den norske kirke fått en ny og sårbar økonomisk situasjon. Men allerede før skillet stod det kritisk til mange steder. Dårlig økonomi kombinert med en lenge ignorert rekrutteringskrise har gjort flere bygder permanent presteløse, for eksempel i Indre Helgeland prosti. Det kuttes i prestestillinger over hele landet og et stort antall prostier unngår systematisk å sette inn vikar ved vakanser.

Provokasjon. I denne situasjonen peker mange mistenksomt mot det voksende kirkebyråkratiet. Det er det også grunn til å gjøre. Sekretariatene til de sentralkirkelige råd og bispedømmerådene hadde i 2016 til sammen 290 ansatte. Målt opp mot de 1282 prestene i Den norske kirke er tallet høyt. I tillegg kommer flere hundre administrativt ansatte i fellesråd. Det opplevdes som en provokasjon for mange pressede lokalansatte da Kirkerådet i høst lyste ut ledige stillinger nok til å dekke en helside i Vårt Land.

Ord og sakrament. Hva er en kirkes viktigste oppgaver? Ifølge Confessio Augustana er kirka «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett». Forsamlingen er lokal, og forvaltningen skjer ved prester. Dette er definisjonen av hva en luthersk kirke er og gjør. Det må bety at det aller viktigste er å sikre prestestillinger og andre stillinger som tjener lokalt gudstjeneste- og menighetsliv.

Byråkratiske støttefunksjoner, som lønnsutbetaling, er nødvendige. Men det som ikke er like tvingende nødvendig, er de kirkelige fagstillingene. De som sitter i sekretariatene til Kirkeråd eller bispedømmeråd og arbeider med liturgi, trosopplæring eller diakoni, har ofte nøyaktig den samme kompetansen som de som arbeider i menighetene med det samme. Slik er byråkratene ikke nødvendigvis i effekt ressurspersoner, men strømlinjeformere.

Kan ikke en prest selv skrive bønner til spesielle markeringer? Hvor mye undervisnings- og kampanjemateriell trengs fra sentralt hold? Og når det trengs særskilt kompetanse, hvorfor kan ikke Kirkerådet hente den inn fra forsker- og brukergrupper ved behov? Må alle reformer innebære så omfattende arbeid? Trenger virkelig biskopen å godkjenne trosopplæringsplanen til hver menighet?

Kirkemøtet. Kirkemøtet er også verdt en studie. Alt Kirkemøtet gjør og vedtar koster administrative utgifter og ansatt-tid. Hvor lange skal KM-sakene være? Hvor mange? Hvor ofte og hvor lenge skal KM møtes? Den norske kirke er landets desidert største organisasjon, og demokrati koster penger. Men det må like fullt stilles strenge krav til hva utgiftene kaster av seg.

Fellesrådene bygger organisasjon. Det å ha mange ansatte på ulike steder og nivåer som jobber med samme felt krever også enormt mye ressurser til flyreiser, informasjon og koordinering. Og i tillegg til den statlig finansierte delen av kirka, bygger fellesrådslinja mange steder opp et minst like tungt apparat - de bygger organisasjon fordi de ønsker én arbeidsgiverlinje, og at alt skal ligge under kirkevergene. Å rette et kritisk blikk mot de sentralkirkelige råd og bispedømmeadministrasjonene er dermed bare halve jobben.

Kirkerådet har nedsatt et effektiviseringsutvalg, og et til er varslet. Utvalgene bør snu disse steinene og mange flere, og ikke minst: Tørre å ikke legge dem tilbake der de lå.

Vegring. Mange aktører i Den norske kirke kvier seg for å snakke høyt om nedskjæringer. De er redde for å forhåndsfrikjenne gjerrige politikere ved å legge til rette for kutt. En slik vegring er forståelig. Like fullt handler ikke dette om framtidige kutt, det handler om å håndtere dagens situasjon på den beste måten. Allerede i dag, allerede for fem år siden, hadde Den norske kirke for mange sentralkirkelige ansatte i forhold til lokalansatte.

Gir tap. Å kutte i byråkratiet vil gi definitive tap, både for ansatte, menigheter og den nasjonale sida av kirka. Byråkrater gjør en viktig jobb, og er verken latere eller mer udugelige enn andre kirkelige ansatte. Men i siste instans betyr hver byråkratstilling én menighetsstilling færre, én bygd til som mister presten sin.

Jeg har selv jobbet både som kirkebyråkrat og som prest. Jeg hadde viktige arbeidsoppgaver både i Kultur- og kirkedepartementet og i Bispemøtet. Men jeg er ikke i tvil om at å betale meg for å være kapellan gav langt rikere grøde for Den norske kirke.

Publisert i Vårt Land 05.12.17