I oktober 1999 gikk det reale sjokkbølger gjennom Europa, da Østerrikes Frihetsparti (FPÖ) med den omstridte Jörg Haider i spissen fikk hele 27 prosent i parlamentsvalget og kom inn i koalisjonsregjering med det konservative Folkepartiet. Han dreide partiet mot ytterste høyre med sterke nasjonalistiske holdninger, og motstand mot EU og innvandring. Flere EU-land innførte sanksjoner og straffetiltak.
17 år senere kan det skje igjen. Spørsmålet er om folk er like overrasket denne gang. Det er grunn til å frykte at ytterliggående partier er i ferd med å bli stuereine når de blir en del av det politiske etablissementet.
Vi burde reagere sterkere, og ikke la høyrepopulistisk, innvandringsfiendtlig retorikk blir hverdagskost.
Dagsorden. For mens høyrepopulistiske partier har fosset fram, dominert overskrifter, debatter og satt dagsorden, har de andre partiene ikke klart å demme opp.
De andre partiene, særlig de konservative, har måttet velge hvordan de skulle forholde seg til at ytre høyre-partier har kunnet sette dagsorden og på den måten tvunget dem til å danse etter deres pipe.
Målet har vært å demme opp for populismen, men de konservative partiene har heller bidratt til en mer ytterliggående politikk: Ved å ta til seg deler av den høyrepopulistiske retorikken, lar de høyrepopulistene få ha hånda på roret.
Den nederlandske forskeren Cas Mudde, som regnes som en av verdens fremste eksperter på høyreekstremisme, har sagt at faren er at sentrum er svakt, mer enn at høyreradikale er sterke.
Skjebneåret. Og det virker ikke som velgerne heller overraskes like mye lenger, selv om 2017 er kalt et skjebneår for Europa. Britenes Brexit og valget av Donald Trump som president var et oppspill til flere valg: Nederland, Tyskland, Frankrike og Østerrike. Alle med tydelige, høyrepopulistiske partier som påvirket de andre partiene til å skli mot høyre.
Mange fryktet at ytre høyre ville feie over det europeiske kontinentet og skape en dominoeffekt. Selv om det ikke ble tilfelle, hvis vi snakker om faktiske maktposisjoner, er det ingen grunn til å slappe av og tro at faren er over. Noen eksempler:
I Frankrike var valget i april det definitive gjennombruddet for ytre høyre i fransk politikk. Nesten 11 millioner franskmenn stemte på Marine Le Pen. Aldri før har Nasjonal Front sett en slik oppslutning i et nasjonalt valg.
13 prosent av nederlenderne stemte på Geert Wilders, som blant annet ønsket å forby Koranen og stenge alle moskeer. Den konservative lederen Mark Rutte vakte oppsikt i valgkampen da han satte inn annonser hvor han ba utlendinger i Nederland om å oppføre seg skikkelig eller dra fra landet. Et åpenbart frieri til Wilders’ velgere.
Det unge høyre-populistiske Alternativ for Tyskland (AfD) ble det tredje største partiet i Tyskland.
Lederen for det østerrikske Frihetspartiet, Heinz-Christian Strache, ble som 20-åring arrestert da han deltok i en nynazistmarsj. Han har sagt at Europa kan stå foran en «snarlig borgerkrig» og at «Wien skal ikke bli Istanbul.»
Angela Merkel i Tyskland er unntaket. Selv om hun er kjent for å ta opp politiske strømninger og debatter i tiden, har hun ikke brukt høyrepopulist-retorikk i sin politikk, slik kolleger i andre europeiske land har gjort.
Innvandring, islam, integrering og flyktningkrisen har dominert valgkampen i alle europeiske land som har avholdt valg i 2017. Her har de høyrepopulistiske partiene virkelig tatt eierskap til innvandringsfeltet.
Dra kortet. Da flyktningkrisen kom i 2015, var det som et åpent rom for høyrepopulistene: Oppslutningen økte, mye på grunn av folks frykt. Og hvis høyrepopulistene får trekke innvandringskortet i enhver diskusjon, også når innvandring ikke er tema, er det et eksempel på at andre må danse etter deres pipe.
Jörg Haider ble drept i en bilulykke i 2008. Da var tiden i regjering forlengst over. Det politiske Europa reagerte den gang på legitimeringen av ytre høyre som han førte med seg. Det er like viktig å gjøre i dag.
I kjølvannet av alle valgene ser vi at partier langt ute på høyresiden har blitt større og mer «normaliserte».
De har fått styre mye av den politiske diskusjonen, med frykten for innvandring som det sterkeste kortet. Utfordringen for de andre partiene er å klare å få oppmerksomheten tilbake til andre tema, som er minst like viktige.
Bildet: Det var under Jörg Haiders ledelse at Frihetspartiet i Østerrike dreide mot ytterste høyre. Haider døde i en bilulykke i 2008. NTB/Scanpix
Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave, mandag 23.oktober
