Freidig mot i klasserommet
Norske KRLE-lærarar fortener all rosen dei kan få. Og så fortener dei at faget dei underviser i, får skyhøg status.
Kristendommen er sjølve utgangspunktet for det norske skuleverket. Allereie på 1100-talet blei det oppretta katedralskular her til lands, som skulle utdanne katolske prestar. Etter at Martin Luthers reformasjonstankar nådde det høge nord, blei katedralskulane gjort om til latinskular. Det viktigaste faget var latin, og dei privilegerte elevane lærte om «mensa rotunda» til det svimla for dei.
Utover på 1700-talet kom ideen om ein skule for folket, der kristendommen stod sentralt i undervisninga. Skulen skulle gi kristen oppseding fram til konfirmasjonsalderen – i tillegg til opplæring i lesing, skriving og rekning.
Prega norsk skule
1700-talet var hundreåret som husa Erik Pontoppidan, den kjente danske teologen som skulle komme til å prege norske skuleelevar i eit par hundreår frå boka Sannhet til gudfryktighet kom ut i 1737. Det var året etter at det blei innført obligatorisk konfirmasjon for alle barn i Noreg.
Der politikarane i dag diskuterer kor vidt K-en skal ha ein plass KRLE-faget, var det i lange tider heller snakk om kor vidt skulen ville ha eksistert utan ein K. Og Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme hadde sjølve definisjonsmakta til denne K-en, overfor stadig nye elevar gjennom skiftande tider.
Bestill abonnement her
KJØP
