Nu sonet er vår brøde

En gang var høy syndsbevissthet lutherdommens adelsmerke. I dag synger barnekorene «Du er du og du duger» fra kortrappa. Gudstjenestens syndsbekjennelse­ flyttes eller endres. I påskenummeret for noen år siden hadde A-magasinet en reportasje om forkynnelsen av synd i norske kirker. Etter å ha snakket med prester og teologer, konkluderte journalisten med at det sjelden snakkes om synd fra prekestolene her tillands.

Får store følger

Hvis tenkningen om synd forsvinner fra kirkerommene har det store følger for en rekke teologiske emner. Dersom synd er irrelevant, hva skal vi si om hva et menneske er? Hva skal vi si om alt det som er galt i verden? Men ikke minst får endringen i syndsteologien betydning for kristendommens sentrale fortelling: Hva skjedde på korset i påska? Hva var det Jesus døde for?

Hver søndag utspiller frelsesdramaet seg på nytt i kirkene. Liturgiens rekkefølge er ikke tilfeldig: Gudstjenesten begynner i det alminnelige menneskeliv, beveger seg til syndserkjennelse, videre til forkynnelsen av ordet og responsen i bekjennelsen av troen, og til frelsens fellesskap i nattverdsmåltidet. Med fred går menigheten så tilbake ut i verden for å tjene i glede. Gudstjenestens rasjonale er å gi rom for mye av det skapte og falne mennesket trenger, blant annet å se sin tilkortkommenhet og å ­inkluderes i Jesu frelsesverk. Men hva skjer med denne logikken dersom synden ikke lenger er en viktig faktor?

Uttrykk for synd

I norsk kristelighet har synd ofte blitt redusert til å bety umoral. Alle «Er det synd å...»-spørsmål beviser det. Men går man til Luthers teologi, er umoralen kun et uttrykk for synd. Synd er ikke en etisk kategori, men en større, teologisk kategori. Synd er navnet på den avstanden vi alltid lever i, bruddet mellom mennesket og Gud, mellom ideal og virkelighet, kløften av lidelse­ og urettferdighet som vi ikke klarer å fjerne ved egen makt. Vi er både utsatte og skyldige, fanget og utøvere i strukturer vi ikke rår over.

Luthersk teologi oppfatter synd som et absolutt vilkår for livet, og blir dermed ofte kritisert for et mørkt menneskesyn. Og ganske riktig er mennesket helt og fullt en synder i luthersk tankegang – men samtidig også helt og fullt rettferdiggjort. Mennesket er kalt til å gjøre godt for nesten. Men mennesket kan ikke bøte på tilværelsens brudd med egne hender. Det er Guds verk. Frelsen skjer på korset i Jesu seier over synd, død og djevel.

Seier over dødskreftene

Her ligger en av de viktige betydningene av korset i luthersk kristendom. Jesu død og oppstandelse setter oss fri fra noe vi ikke selv kan fri oss fra. Jesu død innlemmer mennesket i seieren over døden og destruksjonskreftene. Men dersom synd ikke er noe som hefter ved oss, eller kun handler om umoral, hva blir frelsen da? Dersom A-magasinet har rett, og synd faktisk forstås som noe uvesentlig, blir forsoningen tilsvarende meningsløs. Den skal løse et problem som ikke eksisterer. Og dersom den moralsk fokuserte syndsforståelsen vinner, er forsoningen kun en tilgivelse av umoral, og ikke livets seier over dødskreftene. Korset mister sin kvalitet som en reellt frelsende hendelse, som kan gi håp om at en annen virkelighet er mulig.

Vi er alle skyldige for alt og alle, skriver Dostojevskij. Man trenger ikke være kristen for å se at verden står til knes i uløselige problemer. Ateisten ­Søren Søberg Poulsen erklærte i Kristeligt Dagblad for en tid siden at han misunner kristendommen syndsbegrepet. Ordet gir ­mening utenfor kirkeveggene, selv om meningen er i ferd med å svekkes innenfor. Men dersom det gir mening utenfor, kan det også rehabiliteres for oss alle. Ikke for å tviholde på de gamle kristne ­ordene, men for å bruke det gode vi har når vi en gang har det.

Enhver teologi står og faller på om den gir mening for alminnelige menneskers livsfortolkning. Dersom syndsbegrepet skal rehabiliteres, må det bli navnet på noe vesentlig, si om grunnvilkårene for menneskelig eksistens. Det må bety våre reelle problemer. Generasjonene som vokser opp i dag har mindre kunnskap om kristen tro enn tidligere ­generasjoner. En av fordelene med det er at de ikke forbinder ord som synd med streng pietisme. Dermed står muligheten for en kvalifisert tale om synd åpnere enn før.

Syndere trenger frelse

Mangt kan sies om Den norske kirkes nyreviderte dåpsliturgi. Men en interessant ting er at formuleringene viser til at det faktisk skjer noe med barnet i dåpen, at dåpen er en overgang fra en tilstand til en ­annen. Liturgien uttrykker at ­dåpen er mer enn en fin tradisjon eller sted for undring og livsglede­, men også bærer av et teologisk menneskesyn som sier at vi er syndere som trenger frelse.

Først og fremst er korshendelsen en fortelling i sin egen rett. Den rommer svik, død, liv og håp på forunderlig vis. Men i teologiens behov for å systematisere og lage mening har korset også en logikk. Man skal passe seg for å gjøre folk til syndere for deretter å kunne frelse dem. Heller ikke bør en teologisk byggestein bevares i frykt for at det fine huset vil rase om den fjernes. Men det ligger en stor mulighet i å prøve å la synd være ordet for de faktiske problemene menneskeheten lever i. Mot den bakgrunnen kan også et forsoningslys fra korset skinne to tusen år etter.