Helt siden 80-tallet har globalismen vært på fremmarsj på bekostning av mer nasjonal orientert tenkning. Globalismen har vært drevet fram av en mangslungen trend, der troen på liberalistisk frihandel og nedbygging av nasjonale stengsler og tollmurer har vært viktige drivkrefter.
Disse trendene har dratt i samme retning som en idealistisk tro på en mer liberal, internasjonal verdensorden: Et globalt samfunn der individet er fritt – og har muligheter uavhengig av bakgrunn. Dessuten: En tro på at internasjonal avhengighet skaper fred, samarbeid og forsoning.
Globalisme i praksis
Men som andre ismer og trender, har globalismen i praksis flere slagsider. Den har ført med seg utviklingstrekk som har skapt sterk motstand: Vanlige arbeidsfolk har mistet rettigheter og fotfeste, og de lokale demokratiene er blitt tappet for reell makt. Dette ser vi særlig i USA. Brexit og valget av Trump er blant de mest omtalte motreaksjonene på globaliserte samfunn.
På idénivå er ropet om nasjonal identitet en annen reaksjon. Det samme gjelder framveksten av høyreekstreme miljøer i vår del av verden. Det siste er koblet opp mot en bredere strømning av innvandringskritiske holdninger generelt, og muslimkritiske holdninger spesielt. Bildet er imidlertid komplisert og broket. Ulike miljøer har skapt ulike motreaksjoner.
Ser vi nøye på politiske trender i vårt eget land, ser vi at motkulturene og motkreftene til globalismen alltid har vært til stede. Ikke minst har de vært tydelige i forbindelse med våre to folkeavstemninger om vår tilknytning til EF i 1972 og Ei 1994.
Flere av de små partiene i Norge har vært tydelige i sin kamp mot både EF og den Europeiske Union: Både Sp, SV og KrF. Men synet på globalisme og tilknytning til en europeisk union har også splittet partier som både Ap og Frp. Når det gjelder den delen av nasjonalismen som er kritisk til flyktninger og innvandrere, står Frp i en særstilling. Det siste året har også Sp vært mer uttalt i sin motstand.
Nasjonal identitet.
De siste ukene har vi dessuten vært vitne til at debatten om nasjonal identitet for alvor har begynt å innta de to største norske partiene Ap og Høyre.
Rett før jul gikk kulturminister Linda Hofstad Helleland ut med en julehilsen på Facebook, der hun ikledd grønn hallingstakk oppfordret nordmenn til å være stolte av det norske. Dette identifiserte hun blant annet som «Kvikklunsj», «brunost», «dugnad», «grøt», «Ibsen», motstand mot «de som bestemmer» i Oslo og Brüssel, «juleevangeliet», «julegudstjenesten» og «kirkeklokker».
Det tok ikke lang tid før Helleland fikk svar fra globalistene i egne rekker. Heidi Nordby Lunde var blant dem som reagerte mot Hellelands definisjon av «det norske». Lunde skrev blant annet: «Jeg trodde jeg tilhørte en politisk retning som satte individet i sentrum, ikke et kvikklunsjspisende salmesyngende bunadskledd individ som stort sett kun går i kirken på julaften, men vil at skolen skal tyne andres barn dit.»
Til tross for at Høyre trolig har vært det minst nasjonalistiske partiet i Norge, er det lite som tyder på at Hellelands utspill vil bli partiets siste av denne typen i denne omgang. Flere steder i partiet finner vi nettopp debatten om nasjonal identitet.
Nasjonale myter.
I går ble Ap for alvor dratt inn i den nye nasjonalisme-debatten. Ifølge Klassekampen slo Ap-nestleder Hadia Tajik fast at hennes parti ikke har noe å tjene på å holde seg unna «det nasjonale». Hun slo derimot et slag for å motarbeide høyrepopulismen ved å kjempe for «inkluderende nasjonale myter». Tajiks utspill kom rett i etterkant av at lederen for det danske sosialdemokratiske partiet, Mette Fredriksen, sa noe av det samme. Hun deltok på et nordisk møte for sosialdemokrater, avholdt i Norge.
Sp er dessuten et parti man ikke kommer unna om man vil forstå norsk nasjonalisme. Partiet har dype røtter i en nasjonal og antiglobal tradisjon.
Kristin Clemet har flere ganger pekt på at Sp er Norges mest nasjonalkonservative parti i dag. Dette førte til en debatt mellom henne og Sps leder Trygve Slagsvold Vedum.
I herværende avis kulminerte denne debatten med uttalelser fra idéhistoriker og ekspert på både liberalisme og norsk nasjonalisme. Professor Øystein Sørensen gikk ut og beklaget at nasjonalisme brukes som et skjellsord, og pekte på at nasjonalisme er en viktig del av Europas politiske historie de siste 200 årene.
Han viser dessuten til at nasjonalismen i lange perioder har vært utelukkende venstreorientert og sterkt knyttet til demokrati og frigjøring av Norge som nasjon.
Ny nasjonalismedebatt.
Går vi tilbake til tiden før unionsoppløsningen i 1905, var det borgerskapet og de bemidlede som var unionister. Arbeidere, bønder, småkårsfolk og distriktene var langt mer nasjonalt orientert. Ikke minst spilte partiet Venstre en viktig rolle i norsk nasjonalistisk tenkning.
På grunn av unionen fikk man altså en allianse mellom nasjonalismen og radikalisme som var uvanlig ellers i Europa. Kravene om unionsoppløsning kom først og fremst fra intellektuelle og politisk liberale, ofte tilknyttet partiet Venstre og avisen Dagbladet. Den norske nasjonalismen i forkant av unionsoppløsningen var både en politisk og kulturell nasjonalisme.
Flere av de politiske bevegelsene i Norge har altså nasjonalistiske røtter, og mange av de politiske partiene bærer deler av disse tradisjonene i seg. Ingenting tyder på at debatten om nasjonalisme er over i Norge.
Men som alle andre ismer og strømninger finnes det både gode og grumsete sider. Den som vil bidra i en forming av samfunnet bør derfor delta i debatten om nasjonalisme.
Kommentaren ble publisert i Vårt Lands papirutgave torsdag 19. januar.
Berit Aalborg er politikk- og verdensredaktør i Vårt Land