Kommentar

Some die young

Hver dag når alt er normalt, da har vi grunn til å feire.

Det kjennes unormalt hver gang et ungt menneske dør. Når en topptrent ung mann dør av det som ser ut som hjertesvikt, framstår det som uforståelig.

Derfor gjør bortgangen til den 26 år gamle svømmeren Alexander Dale Oen sterkt inntrykk på alle. Som hekkeløperen Christina Vukicevic skrev på Twitter:

«Idretten betyr ingen ting nå. Alt er så uviktig. Vi har mistet Alexander. Du dro så altfor tidlig».

Sju minutter. Ja, Dale Oen dro for tidlig. Og han dro uten å si fra først. Slik unge mennesker ofte gjør. Det vet de mange etterlatte over hele Norge etter massakren på Utøya i fjor.

Oen og Utøya ble knyttet sammen ved at svømmeren gråt for ofrene da han mottok gullmedaljen i VM tre dager etter terroraksjonen i Norge. Det er et vondt sammenfall i at Oen faller død om midt under rettsaken etter terroren.

Døden spør ikke om det passer. Og den skåner ikke dem som er unge og fulle av drømmer. Før påske ble en venn av meg feid i døden av en stor steinblokk under klatring på Kjærag. I fjor vår mistet jeg min nærmeste i et snøskred.  Midtsommers i fjor falt en venn av meg død om på målstreken i et orienteringsløp like ved der jeg bor.

I forrige uke falt en venninne 14 meter rett i bakken under klatring i Tyrkia. Mirakuløst nok overlevde hun.

Marginene er så små, så små. Det vet Ståle Solbakken og Carl-Erik Torp, to fotballspillere som ble vekket opp igjen etter at hjertene deres stanset. Solbakken var død i sju lange minutter.

Omvendt lotto. Det er bortenfor trist når livet slokner i unge mennesker. Det er ekstra trøstesløst når det ikke finnes noen forklaring på hvorfor det skjer. Det gjør at det virker totalt vilkårlig og urettferdig. Og det skremmer oss som er igjen.

Man kan si mye om svømming, men ingen regner det som en risikosport. Med velvilje kan man kalle det en ekstremsport, da med tanke på de abnorme treningsmengdene. Svømmingens velsignelse for en mosjonist – at du aldri blir skadet i vann – kan for topputøveren være en forbannelse. Ettersom man kan holde på i åtte timer om dagen uten å bli skadet, MÅ man holde på så lenge for å bli best.

Men ingen har advart om at det er farlig å svømme hele dagen. Oens dødsfall bekrefter at verden er et besynderlig sted. Gåtene er mange, og den mest grunnleggende er at vi er her i dag.

Mennesket har lett for å forveksle synsfeltets yttergrenser med verdens yttergrenser, påpekte den tyske filosofen Schopenhauer for snart 200 år siden.

Siden hans tid har vi skaffet oss mer kunnskap og utvidet vår horisont, men det er fortsatt mye som ligger bortenfor vår fatteevne. Når barn får kreft – eller når barn fødes i et område i verden der de er dømt til å sulte – framstår det som en lottotrekning med sadisistisk fortegn.

Uflaks. Psykologen og Nobelprisvinneren Daniel Kahneman forteller i boken «Thinking fast and slow» om sine oppdagelser omkring menneskets bevisste og ubevisste valg. Når ting går bra – for eksempel etter en lang biltur uten krasj eller en sommer uten kreftdiagnose – har vi ifølge Kahneman en tendens til å tro at utfallet skyldtes vår dyktighet eller vår livsstil. Samtidig som vi overvurderer vårt eget bidrag til at det gikk bra, undervurderer vi flaksens betydning, mener Nobelprisvinneren.

Det at jeg i dag kan sitte her og skrive, skyldes at jeg mange ganger har hatt utrolig flaks. Jeg lever på nåde, og jeg forsøker å ta det inn over meg så godt jeg kan. Hvis det skal ha en flik av mening at jeg fortsatt er her – mens mange av dem som fortjener livet mer enn meg, er blitt revet bort – så må jeg i det minste sette pris på hvor heldig jeg er. Hver dag.

Den svenske artisten Laleh framførte sangen «Some die young» da hun var på besøk i Oslo i forrige måned. Hennes stemme har vært mitt lydspor denne våren:

«Jeg vil fortelle din historie hvis du dør, jeg vil fortelle den og holde på kjærligheten så godt jeg kan».

Det er kanskje det eneste vi kan gjøre – etterpå.

Men før – når alt virker normalt – er det mye vi kan si og sanse.

(Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 4. mai 2012)

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Mer fra: Kommentar