Vil en endring av bekjennelsesparagrafen åpne for at muslimer kan bli tillitsvalgte i Kristelig Folkeparti? Dette kinkige spørsmålet er ikke kommet opp til åpen debatt, hverken hos tilhengere eller motstandere av paragrafen.
Den salomoniske løsningen på den stadig mer betente bekjennelsesdebatten i KrF er trolig skissert av Dagfinn Høybråten på fylkesårsmøtet i Rogaland: De tillitsvalgte skal være forpliktet på det kristne verdigrunnlaget. Håpet er at det kan aksepteres av begge fløyer. Det bevarer den kristne forpliktelsen, men knytter den til ideologi mer enn til tro.
Men et ubesvart spørsmål kan likevel gjøre dette til et vannskille: Vil muslimer kunne ble tillitsvalgte med en slik forpliktelse?
Muslimvelgere. Da Lars Rise stilte som kandidat til Stortinget fra Oslo i 1997, så han muslimene som et viktig potensielt velgerkorps. De var jo enige med KrF både om alkohol og familie- politikk. Rise bygget opp et omfattende nettverk i muslimske miljøer, særlig de pakistanske. Hvor mye det betydde for at han ble valgt til Stortinget, vet vi ikke. Men Rise fortsatte å pleie nettverket, og hans nære venn Dagfinn Høybråten ble også etter hvert involvert.
Dette kontaktnettet var noe av grunnlaget for at Høybråten var den som fikk forhandlet fram en forståelse mellom Islamsk Råd og Vebjørn Selbekk under karikaturstriden i 2006. Høybråten trekker selv fram dette i en kronikk i Dagbladet denne uka. Det er verdt å merke seg at han gjør det nå, for dialog og brobygging til muslimer er blitt et kontroversielt tema på den grasrota der KrF henter sine velgere.
Muslimfrykt. «Sekulariseringen av det norske samfunnet har ført til at mange nordmenn opplever landets kristne identitet som truet. Det er fristende å legge skylda på økt innvandring og en vekst i antall muslimer», skriver Høybråten og Geir J. Bakkevold i den nevnte kronikken som selv ikke faller for fristelsen.
Frykten for muslimene er et økende fenomen blant kristne. Det er ikke bare KrF-ledelsen som merker det. Og her trekkes ikke noe skille mellom ekstreme islamister og moderate muslimer, slik Høybråten og Bakkevold gjør. Her ser man for seg at islam er i ferd med å overta landet og trenge til side vår kristne kultur.
Når Siv Jensen snakker om islamisering, snakker hun rett inn i denne frykten. Den er sterk nok til å oppveie Frps alkoholpolitikk, dødshjelp og liberale holdninger til porno og dess like.
Muslimfrykten har gjort det vanskeligere for KrF. Gamle hjerte- saker blir plutselig kontroversielle. Hvis kamp for friskoleprinsippet betyr kamp for muslimske privat- skoler, så blir en del velgere tvilrådige. Når kontantstøtten fører til at muslimske kvinner er hjemme med barna i stedet for å sende dem til norsk barnehage, vil KrF-velgere som mener norske mødre selv bør ta seg av sine små, straks mer tvilrådige. KrF var lenge partiet for human behandling av flyktninger og asylsøkere. Men mange velgere synes det er viktigere å hindre at flere muslimer kommer inn i landet.
Allierte. Kristennasjonalismen som svar på muslimfrykten er et viktig element i Dansk Folkeparti, og i de fremvoksende Sverige- demokraterna. Det er et voksende velgersegment. Men ingen av de nordiske kristelige partiene har kastet seg på trenden. Det koster dem dyrt velgerovergangen fra KrF til Frp har vært ganske betydelig.
Selv nå når sperregrensen truer, lar KrF-ledelsen være å bruke muslimfrykten. Tvert om: Høybråten og Bakkevold satser på å berolige. De tegner norske muslimer som allierte. Det er sekularismen som vil trenge religion ut av det offentlige rom som er fienden, ikke muslimene, som står sammen med KrF i forståelsen for religionens positive rolle, sier de.
Men én ting er å være allierte. Noe annet er å spille på samme lag. Muslimfrykten er med på å gjøre striden om den kristne bekjennelsen mer betent og følelses- ladet.
