Kanskje er det du som er mirakelet
HANDLING: Det slår meg ofte at vi i bønn ber Gud om å gripe inn – og det er det noe vakkert i. Men samtidig tenker jeg: Hva om bønnesvaret er deg?
KRISTENDOM: – Jeg skriver ikke dette for å anklage, men fordi jeg undrer. Over hvor den kjærlige tjenesten i Jesu navn har blitt av. Over hvor ofte vi snakker, men ikke handler. Over hvordan vi har gjort troen til et system, i stedet for et liv i bevegelse, skriver innsenderen.
Som psykolog har jeg fått møte mange mennesker som bærer på en tro som ikke lenger kjennes trygg. Ikke fordi Gud har blitt borte, men fordi fellesskapet rundt troen ble trangt. Eller krevende. Eller rett og slett tyst når livet ropte høyest.
Mennesker som en gang fant hvile i sin tro, men som etter hvert begynte å kjenne uro. Ikke fordi de ønsket å vende seg bort fra Gud, men fordi det ble vanskelig å være hel som menneske i møte med det som skulle være et åndelig hjem.
Jeg har begynt å undre meg over hvor den diakonale stemmen i kirken har blitt av. Den tjenende. Den som bøyer seg ned, heller enn å tale ovenfra. Det er jo egentlig hele kjernen i det Jesus gjorde: Å møte mennesker, ikke på avstand, men i øyehøyde – med varme, blikkontakt, og åpne hender.
Bestill abonnement her
KJØP
