Hva skal vi med jobbskaping når ingen kan lese?

Anders Breidlid

Professor i internasjonal utdanning, OsloMet

Debatten i Vårt Land de siste dagene om profilen på norsk bistand bør ønskes velkommen av alle som er interessert i kampen mot fattigdom i det globale Sør, og ikke minst Afrika.

NHO-sjefen Ole Erik Almlids forslag om å flytte en milliard av norske bistandsmidler til norsk næringslivsutvikling i Afrika er imidlertid blitt avvist av utviklingsminister Ulstein, selv om han torsdag 13. februar understreker at en slik avvisning ikke betyr at ikke utviklingsministeren er opptatt av jobbskaping i Afrika. Det skulle for øvrig bare mangle.

Kan ikke lese og skrive

En viktig premiss for debatten synes imidlertid å mangle, nemlig at bærekraftig jobbskaping forutsetter en befolkning på et visst utdanningsnivå.

Den store utfordringen i de fleste landene i Afrika sør for Sahara er at befolkningen har liten utdanning og for dårlig utdanning. Bare 62 prosent av den voksne befolkningen har elementære lese- og skrivekunnskaper, noe som betyr at 153 millioner afrikanere ikke kan lese og skrive. To tredeler av dem er kvinner ifølge UNESCO. Når en så legger til at lese- og skriveferdighetene som UNESCO opererer med egentlig bare betyr at en kan skrive navnet sitt og noen enkle setninger, er situasjonen enda mer alvorlig. Tilstrekkelig lese- og skriveferdighet for å kunne operere i jobbmarkedet utover det tradisjonelle er det dessverre bare altfor få som besitter. Dermed er potensialet for jobbskaping langt mindre enn i land med et høyt utdanningsnivå. Det synes NHO-sjefen å glemme.

Dårlig kvalitet på skolene

Regjeringen ser til en viss grad ut til å ha skjønt at uten utdanning, ingen utvikling eller jobbskaping. Et av regjeringens satsingsområder er nettopp utdanning, spesielt rettet mot kvinner i Afrika sør for Sahara. Denne satsingen har vært vellykket når det gjelder å få flere barn til å komme på skolen. Samtidig har regjeringen satset på et stort program for yrkesopplæring i Øst-Afrika.

Selv om Norge, de store FN-organisasjonen (UNESCO og UNICEF) og de nasjonale myndighetene i mange land i Afrika sør for Sahara har prioritert å få flere barn på grunnskolen, er kvaliteten på utdanningen i mange av landene svært lav. Det skyldes blant annet kjente faktorer som lavt utdannede lærere, lite undervisningsmateriell og dårlige skolebygninger. Det er imidlertid andre faktorer som er vel så viktige om læringsutbyttet skal økes. I evalueringsrapporten som ble gjort om NORADs utdanningsintervensjoner gjennom UNICEF (2015) nevnes en faktor som inntil nylig er underkommunisert i bistand til utdanning, nemlig viktigheten av undervisning på morsmålet. Evalueringsrapporten slår fast at satsingen på å få flere barn på skolen har vært ganske vellykket, men «flere ressurser må brukes på å investere i faktorer som øker utbyttet ved å gå på skolen, nemlig basiskunnskaper og ferdigheter. Organisasjonenes fokus på kvantitet har svekket læringsutbyttet, blant annet ved at de ikke har brukt lokalspråk i sine intervensjoner.»

LES OGSÅ: «NHO-sjefens forslag er fornuftig. Norge ble ikke velstandsland bare fordi jenter fikk lære å lese»

Kolonisert skole

Og her er vi nettopp ved et viktig poeng om skolesatsingen skal bety økt læringsutbytte og høyere lese- og skriveferdigheter: På hvilket språk foregår undervisningen, og hva slags innhold er undervisningen tuftet på? Flere organisasjoner og også nasjonale regjeringer er seg nå mer bevisst viktigheten av å undervise på et språk som elevene forstår selv om undervisning på kolonispråk fremdeles foregår og har ofte større prestisje. Dette til tross for at undervisning på et kolonispråk fører til dårlig læringsutbytte, fremmedgjøring og høye drop-out tall.

Det andre poenget som er langt mindre diskutert i bistandskretser og også hos nasjonale myndigheter er det vi kan kalle det koloniale innholdet i hva elevene lærer. I fjor hadde vi i Norge en opphetet debatt om avkoloniseringen av akademia, men debatten må i like stor grad fokusere på avkoloniseringen av grunn -og videregående skolers læreplaner, pensum og innhold. Ofte beskriver læreplanene en virkelighet basert på vestlig kunnskap som gjerne betegnes som universell, rasjonell, og empirisk, mens elevenes lokale kunnskap, kultur og livsanskuelse er omtrent fraværende og sterkt marginalisert i mange av læreplanene og lærebøkene. Det betyr at elever drar fra en virkelighet hjemme og kommer til en annen, ukjent virkelighet på skolen. Vi kan kalle det en epistemologisk (kunnskapsmessig) avgrunn mellom skole og hjem, og all forskning viser at en slik fremmedgjort skole er et hinder for læring.

Kvalitetsutdanning

Det er kanskje ikke så rart at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, samt UNICEF og UNESCO tidligere ikke problematiserte den vestlige kunnskapsdiskursen i skolene i Sør fordi en antok at vestlig kunnskap var «the only game in town». Men når resultatene fra f.eks. UNESCOs årlige «Education for All»-utgaver viser at det ikke er noen særlig forbedring av læringsutbyttet på de 20 årene i dette århundret, burde noen bjeller ringe. Og i hvert fall hos utviklingsministeren, NORAD og norske bistandsorganisasjoner.

Det er derfor ikke nok at utviklingsministeren skriver at utdanning er avgjørende for utvikling. Det avgjørende er kvalitetsutdanning som bare kan skje dersom utdanningsplaner og undervisningen tar utgangspunkt i elevenes språklige og kulturelle egenart. Her burde NORAD sette inn støtet: gi støtte, i samarbeid med mottakerlandene, til produksjon av stedegne læreplaner og lærebøker. Det er mange eksempler på at læringsutbyttet er langt bedre på skoler hvor språk og kunnskapsproduksjon er i samsvar med hjemmekulturen.

Avkolonisering

Det trengs m.a.o. en avkolonisering av utdanningsbistanden hvis utviklingsministeren ønsker å bidra til en radikal økning av det reelle utdanningsnivået blant befolkningen i Afrika sør for Sahara og for å sikre bærekraftige, stabile stater. Og – uten en økt kvalifisert arbeidskraft som NHO-sjef Almlid er opptatt av vil det ikke kunne skapes nok jobber, bl.a. i det private næringsliv, som kan være med på å løfte mange av disse landene ut av fattigdommen.

OPPTATT AV BISTANDSDEBATTEN? LES FLERE STERKE MENINGER HER:

• NABA-sjef: «I spørsmålet om næringsliv og utvikling er det Dagfinn Høybråten som er fantasiløs»

• Dagfinn Høybråten fillerister NHOs bistandsforslag. Mener det vil ramme de svakeste

• Ulstein med iskald skulder til NHO: – Vil ikke ta én krone fra de som trenger det mest

• Vårt Land mener: Behov for grundig gjennomgang av norsk utviklingshjelp