Engler i skit

Vi er tilbake i San Francisco. Fem uker med viktorianske hus, sårt savnede venner, nydelig meksikansk mat, sommervær og lekeparker. Og i utkanten av lekeparkene, uteliggerne.

De er over alt. Skitne, halv- og hel-gærne, trillende på gamle handlevogner – som tatt ut fra Cormac McCarthys roman The Road, om tiden etter atombomben.

Mine amerikanske venner er delvis uteliggerresistente, slik jeg selv er overfor Oslos tungrusmiljø. Det finnes tilbud, sier de. Det finnes overnattingssteder. Men ingenting hjelper når du er full av dop og/eller gal. Det er psykisk helsevern som mangler.

Ifølge San Francisco Chronicle lovte daværende ordfører Gavin Newsom i 2004 at han skulle få bukt med problemet. Siden da har byen brukt 1,5 milliarder dollar på satsningen og 19.500 uteliggere har fått hjelp til å komme seg bort fra gata. Ti år senere er antallet hjemløse i byen likevel økende, nå teller uteliggerne 6.400 i en by som ikke er særlig mye større enn Oslo. Kampen mot hjemløshet er en kamp som ikke kan vinnes. Nye uteliggere kommer til San Francisco i en jevn strøm.

LES OGSÅ: Strikker gatelangs

Men uteliggerne er svært så hyggelige og hjelpsomme overfor en tobarnsfamilie på besøk i byen. Mange smiler bort til barnevogna og sender oss velsignelser à la «Hey there, cuties!» I går sto vi og ventet på grønt, da en utligger resolutt tok to skritt ut i gata, kommanderte de passerende bilene til å senke farta, før han sa unnskyld til oss på vegne av bilistene. Så ble han en hybrid av en trafikkonstabel og Moses idet han strakte armene ut og satte et skille mellom oss og bilene. Vi kunne gå tørrskodde over til den andre siden.

Senere på dagen måtte vi ta heisen opp fra T-banestasjonen. Der inne sto en skitten skrue med en kjempevogn full av pent plasserte gamle DVD- og VHS-kassetter. Vi ga tegn om at vi kunne vente, også på grunn av lukten, men han insisterte med hele kroppen. Usikre trillet vi barna våre inn, og Lilly­ på tre og et halvt år gjorde store øyne da hun så alle DVD-ene.

Mannen satte på seg et par briller og bladde gjennom videosamlingen før han nappet ut en tegne­film om en prinsesse. Uten et ord ga han den til Lilly, som holdt den stolt opp. Vi lurte et øyeblikk på om vi var utsatt for et slags salgstriks, men heisen var oppe og mannen med vogna var allerede på vei bort.

«Hva om de er engler, alle sammen?» spurte jeg.

Bibelens engler er sjelden slik folketroen forestiller dem, kritthvite vesener som daler ned. Men i skjul er de, som i filmen City of Angels, der de går svartkledde og usynlige rundt i de samme gatene som oss. Eller i det minste i en parallell verden, som «platamiljøet», innvandrermiljøer og for den saks skyld overklassen.

LES OGSÅ: Kirke får ikke åpne dørene for tiggere

«Glem ikke å være gjestfrie», står det i Bibelen, «for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det». Konspirasjonsteoretikeren i meg har begynt å lure på om dette er grunnen til at Bibelen bobler over av formaninger om å ta seg av innflytteren, enken, den sultne, den nakne, den undertrykte. Er det Gud som desperat prøver å hjelpe englene sine, de vi knapt enser, de lønnlige i blant oss?

Engler eller ei, parallellverdener er vi aldri tjent med.