- Jeg måtte riste den kristne troen av meg for å overleve

Kim Leine, den dansk-norske forfatteren som mottok fjor­årets Nordisk råds litteraturpris, har gått en lang, på ingen måte gullbelagt vei. Han vokste opp med angst, angst, angst, i en liten­ forsamling av Jehovas vitner i Seljord. Han rømte fra det, til sin far i København, da han var 17 – faren som etter ekteskap og sønnens fødsel fant ut at han var homofil. Han ble tatt godt i mot, på mange måter betraktet som en voksen. Bøkene var der, og diskusjoner. Et års tid ble han seksuelt misbrukt (« ... ikke alvorlig», som han sømmelig sier). Han ble syke­pleier på Grønland, bodde der i 15 år – ­begynte å gå på piller, og over i narkomani. «Dette går ikke lenger», sa han da. Og begynte å skrive. Han skrev seg ut av det. Romanen Profetene i Evighets­fjorden, er en påle i nordisk litteratur, allerede.

Riste av

– Mitt liv har handlet mye om å stikke av og ankomme, sier han stille med avventende blikk, fra en stol i forlaget Cappelen Damms vestibyle.

– Nå har jeg det godt. Jeg måtte riste den kristne troen av meg for å overleve. Det gikk ikke an å leve med vissheten om at Jehova ikke likte meg. Jeg visste at det første han ville foreta seg når han innleder Harma­geddon – ifølge vitnenes tidsregning i 1975 – var å finne ut hvor jeg var og komme og slå meg i hjel. Kanskje gjør han det i dag, tenkte jeg. Akkurat som et lyn­nedslag, og så er jeg bare tilbake som en flekk med sot i en myr.

– Og så forsvant troen?

– Ja, det var poenget, da, at jeg måtte bruke alle mine krefter og mange år på å løsrive meg, få det ut av kroppen. Dermed startet prosessen som foreløpig har ført meg hit. Jeg forlot Jehovas vitner, Harmageddon uteble, og jeg «gjenoppsto» fra min barndom. Det er vel det vi alle er nødt til å gjøre.

– Et oppgjør med troen som angst?

– Troen var blitt synonym for angst. Tro og angst, sammen. Fordi troen innebar min egen død. Det er ingen behagelig tro. At mor og far tilber en Gud som har planer om å drepe deres eget barn. Det er en av de mange absurditetene innenfor Jehovas vitner. En er nødt til å bli sinnssyk for å kunne håndtere den slags tro. Så behovet for å fjerne meg var stort – nei, i dag har jeg ingen tro.

– Den er helt vekk?

Usedvanlig lang pause.

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg vil helst ikke være kategorisk. Men, jo – selvdestruksjon og en masse problemer underveis har ført meg dit jeg er i dag. Angsten satte i gang energier som jeg rettet mot meg selv. Det nødvendiggjorde i sin tur en selvrefleksjon, som gjorde meg til forfatter.

Når som helst

Kim ante tidlig at det var noe feil der – alt som 13-åring, begynte han å stille seg kritisk. Da det skulle leses fra bladene, det var vanlig, gjorde han det med en ironisk, sarkastisk intuisjon. For å gjøre narr av det uten at noen kunne gjøre noe. Husker han. Før var det blind angst, jeg skulle jo dø i 1975, det var jeg bevisst på ... jeg telte, nå er det bare tre år igjen, to år. Da 1975 kom, og ebbet ut uten at jeg var drept, ble det enda verre. For da kunne det skje når som helst. Redselen ble så, ja ... den spredte seg horisontalt ut til alle sider. Før hadde du avgrenset ulykken, nå var det fritt fram.

– Det er ikke nødvendig å gå så tett på akkurat det, men det seksuelle misbruket senere måtte også kjennes som om avgrunnen var innenfor snuble­avstand?

– Jeg vil heller kalle det for seksuelle krenkelser, noe som ødelegger din personlige integritet. En vet ikke lenger hvor en selv slutter og resten av verden begynner – en følelse av grenseløshet. Denne grenseløsheten har ført meg vidt og bredt ut i verden. På godt og vondt, det har skjedd etappevis. Da jeg fikk skrevet den første boken min, var nok det løsningen på mange problemer.

– Uten Gud?

– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg har bare ikke et trosforhold til Gud. Jeg har for eksempel et nært forhold til kirkerommet, det å være i kirken, merke alle de følelsene av tro, sorg, smerte og håp som har samlet seg opp gjennom århundrer. Det betyr mye. Men det «aktive forholdet til tro har jeg skjøvet vekk, det finnes ikke lenger. Jeg føler i hvert fall ikke det. Det kan hende den er der et sted ... underbevisst.

Noe større

Kulturkristen, sier noen – litt vasne greier som ikke får med seg hovedpoenget, kristendommen. Men han vil være der, det passer. Han ser ikke på det som vassent.

– Jeg kan godt kalle meg en kultur­kristen, selv om det er en klisjé. Kristendommen som kultur betyr svært mye, vi har levd med den i 1.000 år og gjør det fremdeles. Kirkene er «monumenter» over håp og ærefrykt, noe som er større enn oss selv. Man «gir» seg selv til denne bygningen, og til det den kan hjelpe oss med. Jeg synes det er viktig. Det gjør jeg også, jeg anerkjenner at det er krefter i livet som er større enn meg selv. Men det er ikke et element jeg opplever at jeg skal forholde meg kommuniserende til.

– Helt ærlig, jeg kan ikke for at jeg aner en tro der inne, likevel?

– Ikke på en tilbedende måte, ikke som troen på en høyere kraft. Tro skal ha en gudsrelasjon, det mener jeg.

– Ja ...

– Jeg synes det. Man skal ha et bilde av hva eller hvem denne guddommen er, man forholder seg til en eller annen «samtale» med Gud – ikke nødvendigvis tilbedende, man kan stride med sin Gud, man kan tilbe sin Gud, man kan underkaste seg sin Gud. Man kan også være fiende med Gud i en evig kamp. Men denne relasjonen synes jeg ikke jeg har, jeg strides ikke med Gud ... (latter) ... jeg føler ikke at det er noen å strides med. Det går vel an å si at jeg er en passiv ateist, ikke aktiv, en som ikke ser noe «aktivt» å strides med.

– Du blir stadig invitert ut i menigheter for å preke over søndagens tekst, har jeg forstått?

– Ja, og det viser jo noe om hvor favnende og åpen folkekirken er. Det er morsomt at man inviterer en ateist til å gjøre det – men jeg føler meg hjemme der, jeg kjenner det ikke som et fiendtlig rom, tvert imot. Det er noe som også favner meg.

Noen slags bohemer

For Kim Leine er litteraturen forløsende. I hans liv forløsende, en forløsning av de kreative energiene han har, og som han ikke har kunnet bruke tidligere livet. Før vendte de seg bare imot ham, ble destruktive.

– Kreativitet kan brukes positivt eller negativt, da jeg snudde den, vek også selvdestruksjonen. Jeg kunne skape noe i stedet. Jeg tror mange ødelegger seg selv fordi de ikke finner veien ut av dette med menneskets kreative behov.

– I religiøse sammenhenger?

– Ja, ikke bare religiøse, men overalt. Dette at negativ kreativitet får feil utløp. Man kan godt være kreativ innenfor Jehovas vitner, men da er kreativiteten en forkjært måte å forkynne på, altså negativ kreativitet. Man blir oppslukt av det, fordi man endelig har funnet en måte å være skapende på. Ofte en idiotisk måte, selvfølgelig. Nå, nei, nå kjenner jeg på ... hvem er vel jeg som sitter her og dømmer folk? Men likevel, jeg tror at mange predikanter reiser rundt som noen slags bohemer, frie folk som reiser land og riket rundt og forkynner det «glade budskap» om at vi skal alle dø ...

Latter igjen.

– ... det krever stor kreativitet. Men den kunstneriske aktiviteten, den blir undertrykt, for den er vill og anarkistisk, den kan ikke tilpasse seg et spesielt, kristent livssyn.

Meditativ bønn

Kim Leine snakker om bønn. Om gode minner, om det å be.

– Da du var ung, barn – da ba du sikkert?

– Ja, det gjør jeg fortsatt, merkelig nok.

– Hvilke bilder får du i hodet da?

– Ja, nå er bønn for meg en kontemplativ, meditativ ting – jeg kunne ha kalt det for selvhypnose, noe som er vendt innover, mot meg selv, en måte å meditere på. Siden jeg har dette å be med meg som et «instrument» fra barndommen, kan jeg like godt bruke det. Alle møter begynte med bønn og avsluttet med bønn, og så sa man bare «amen». Det var noe å falle til ro i, en god følelse for meg. Kanskje er det derfra jeg har det meditative elementet som jeg fortsatt har med meg og i meg?

– Og i barndommen, når man har så mange «bilder» i hodet?

– Jeg så jo håpet om et paradis, om tusenårsriket, det var noe glansbildeaktig over det: Fårene og løven skulle gresse sammen og alle skulle leve i fred med hverandre. Jeg hadde bildet i meg, muligheten for at dette kunne skje.

– Har du i ettertid, noen gang, tenkt at det ville vært godt å være troende?

– Nei. Det tror jeg ikke. Ikke for meg. Jeg kunne saktens forestille meg å vokse opp i et kristent hjem, et harmonisk kristent hjem, ha det med meg – det har jeg ikke noe problem med. Men det er ikke min bakgrunn. For meg var det nødvendig å løsrive seg fra det og bli ateist. Det føles som en umulighet å vende tilbake.

Tordenvær

– Hva er det viktigste Jesus har sagt?

– Det viktigste Jesus har sagt ... ja, det viktigste han har sagt er vel så viktig at det er blitt klisjeer av det. At det nesten er pinlig å si det høyt. Men det er jo vanskelig å forestille seg en kultur som ikke i bunn og grunn har prinsippet om at «det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot andre». Det må vel være kristendommens budskap. Men også det kan vendes til selvfornektelse.

– Du som kan Bibelen, har tenkt grundig, tatt tøffe valg – har det slått deg noen gang at «dette burde ikke stått i Bibelen»?

– Nei. Ut fra sine egne prinsipper tror jeg Bibelen er fullkommen. Den er renset, på sett og vis. Det som ikke hører til, er blitt redigert vekk i løpet av de århundrene den ble til.

– Når tenkte du på Gud sist?

– Det gjør jeg hver dag. Eller gjør jeg ...? – det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker jo ofte på bønnen. Men det er vel ikke å tenke på Gud, siden jeg ikke har noen relasjon til Gud. Men dette med bønnen, det har jeg hver dag. Gud som en person, derimot, en som står utenfor meg og som har innvirkning på mitt liv, han har jeg ikke tenkt på siden jeg var i tjueårene: Jeg husker jeg sto og kikket opp på himmelen, et voldsomt tordenvær var på vei. Er det Jehova, tenkte jeg, som endelig kommer for å drepe meg? Det er det siste jeg husker.

Kim Leine ber – fortsatt. En kontemplativ, meditativ ting, ifølge ham selv- – Jeg kunne ha kalt det for selvhypnose, sier han. Begge foto: Bård Bøe