Ap i skvisen

Sist Ap falt var i forbindelse med Giske-saken. Da var det særlig unge kvinner som forlot partiet. Men hva kan være årsaken til at Ap faller nå?

Dersom Vårt Lands måling ikke er et tilfeldig utfall, er partiet tilbake i den dårlige trenden fra i fjor. Tallet er det eneste som er utenfor feilmargin, og som valgforskerne kaller «signifikant».

LES MER: Oslo Ap vil ha minst 40 prosent kvinner i moskéstyrene

Polarisert debatt

Det som har preget de siste ukene er en polarisert debatt om bompenger. På den ene siden står aksjonister mot bompenger. De er villig til å bruke harde virkemidler. Enkelte av dem er villig til hets for å få viljen sin. På den andre siden demonstrerer ungdom mot en slapp klimapolitikk, og videoen om Lan Marie Berg Nguyen som sier at hun «elsker bomringer» går sin seiersgang i sosiale medier.

Ap er det største opposisjonspartiet, men kommer helt i skyggen av denne polariserte debatten. Riktignok har Ap-leder Jonas Gahr Støre hatt utspill om at partiet ønsker å fjerne bomringene og innføre veiprising. Men utspillet hans oppleves av mange som en ­reaksjon på bompengeopprøret, ikke en sak Ap har løftet selv. Partiet framstår dermed på defensiven.

Det samme har skjedd med i flere saker den siste tiden. Mens Rødt har kjørt knallhardt mot kommersielle helsetilbydere, framstår Ap som en svak avskygning. I distriktspolitikken har Sp største eierskap, og Ap framstår mer utydelig.

Aps mange utfordrere

Det som er Aps aller største utfordring er flere og aktive småpartier som spisser sine budskap og kjører dem hardt fram. Ap, som skal være et stort og bredt opposisjonsparti, mister dermed eierskap til flere saker. Sp har eierskap til distrikts- og regionalpolitikken, MDG til klimapolitikken og Rødt og SV til antiprivatiseringspolitikken.

Hverken bompenger eller klima er noen vinnersak for partiet. Som et stort parti må de forsøke å veie opp flere hensyn. De blir nyanserte og oppleves dermed som utydelige. De har klimaforkjempere i AUF, oljetilhengere i fagbevegelsen og ulike syn på bompenger internt i partiet.

Dermed framstår ikke partiet som en tung kraft som løfter og driver fram saker.

LES MER: Trossamfunn reagerer på APs krav om kvinneandel i styrer

Styringspartier må styre

Ap sitter heller ikke i regjering, slik som Høyre, og kan heller ikke nyte godt av et «styringstillegg».

Både Ap og Høyre er såkalte styringspartier. Fordelen deres er at de ofte tjener mye når de sitter med makt og får gjennomført politiske saker. De framstår sterke og handlekraftige i praktiske politikk. Da setter mange pris på nyansene og evnene til pragmatisme.

Men de store styringspartiene som ikke sitter med makt mister denne fordelen, og står i fare for å bli utydelig i en polarisert debatt når de nyanserer og er pragmatiske. Dette slet Høyre med i mange år. Nå er det Aps tur.

Et annet element som gagner et styringsparti i regjering er at de kan temme og styre sine alliansepartnere. De kan kreve en viss grad av lojalitet til regjeringsprosjektet. Høyre nyter fordeler av at KrF må holde munn om alt de synes er usosialt med regjeringens felles politikk og at Venstre må holde seg i skinnet i miljøpolitikken.

LES MER: Arbeiderpartiet truer med boikott av Arendalsuka

Ap må derimot forsvare seg fra alle kanter i disse sakene, og se på at de både kommer i skyggen av de rødgrønne småpartiene samtidig som de høster kritikk av de samme partiene.

Det er ikke enkelt å være et stort og pragmatisk styringsparti i opposisjon. Den dårlige nyheten for Ap er at det trolig ikke blir lettere fram mot stortingsvalget om to år.