Hva bærer oss når manifesteringa ikke slår til og vi våkner opp til en ny morgen i august?
På Reiseradioens siste sending snakket programlederne Live Nelvik og Ronny Brede Aase om overgangen fra ferie til august, oppstart og høst. Brede Aase spurte retorisk hvorfor vi ikke feirer nyttår i august, siden de fleste av oss opplever og forandrer oss mer i løpet av flere ukers sommerferie enn den korte tida mellom jul og nyttår. Det er nå skole og barnehage starter opp og overgangene er mange.
Ny hver morgen
Selv kjenner jeg også på en helt spesiell følelse hver august som både gjør meg spent på det som ligger foran, og vemodig over at våren og sommeren ligger bak meg. Jeg går fra en slags hviletilstand der jeg hverken trenger å tenke på ukas logistikk, ukeshandel eller på mer enn neste begravelse, til å sette meg inn i nye dager for ungenes dansetimer, enkle og sunne middagsoppskrifter og neste års konfirmantopplegg.

Selv om ambivalensen treffer meg i august, og kanskje særlig hard i år siden jeg fylte førti, så sitter jeg også med en underlig følelse av nye muligheter i slike overgangsperioder. Den siste uka har noen vers fra Bibelens klagesalmer fulgt meg gjennom dagene.
«Herren er nådig, vi går ikke til grunne.
Hans barmhjertighet tar ikke slutt,
den er ny hver morgen.
Din trofasthet er stor.» (Klag 3,22-23)
Det er klart det er en fordel å ha sansen for nye sjanser når man er kristen, eller prest for den saks skyld. For den kristne troen er en tro som alltid kommer med tilgivelse, nye sjanser, nye soloppganger, ny somre og nytt liv. Ikke på en klein selvhjelpsmåte, men med vissheten om at vi alltid vil trenge den nåden som er ny hver morgen og hver august. Men hva er annerledes med Guds barmhjertighet og nåde enn selvutviklingstrenden på sosiale medier?
My 5 am morning routine
De av oss som er jevnlig innom sosiale medier som Instagram og TikTok kommer fort borti unge mennesker som er opptatt av å bli den beste versjonen av seg selv. Det er det for så vidt ikke noe galt med. Leser du Bibelen, er det ikke vanskelig å få øye på krav og idealer for hvordan man skal være og hva man skal gjøre. Mange av dem like uoppnåelige som TikTok-trender.
Det er klart det er en fordel å ha sansen for nye sjanser når man er kristen
Men jeg mener bestemt at det jeg ser i feeden min skiller seg fra den teologien jeg står for på flere områder. En av trendene er «My 5 am morning routine», som går ut på å stå opp grytidlig for å trene, være produktiv og få en perfekt dag. Trenden kjennetegnes av sterk selvsentrering, individualisme og høye krav. For alle dagens krefter og ressurser skal brukes på deg selv.
En naturlig del av en perfekt dag er også å manifestere. Hvis du bare tror på drømmene dine, blir de virkelige. Du kan tiltrekke deg det du ønsker ut fra hvordan du tenker. Psykologspesialist og spaltist Linn Marie Warholm skriver i Aftenposten at manifesterings-trenden minner om å stå i speilet og si til seg selv at man er mye verdt for å bøte på lav selvfølelse. «Så enkelt er det naturligvis ikke. Du kan nemlig ikke bestemme deg for å føle deg bra hvis du egentlig er fylt av skam.»
Her er vi ved kjernen av problemet. For det er så lite nåde å finne i «My 5 am morning routine». Og er det noe jeg tror verden har for lite av er det nåde, både for oss selv og for andre. Trenden (ja, jeg vil kalle det en trend) med total overgivelse til Gud i en del kristne miljøer, kjennetegnes av noe av det samme: en sterk selvdisiplin og strenge krav om å prestere overgivelsen. Men saken er den: Det finnes ikke perfekte dager, perfekte mennesker eller perfekt overgivelse. Hvis den perfekte overgivelsen finnes, tror jeg den må være dette: Vi kan ikke kontrollere alt.
Vi går ikke til grunne
Derfor trenger vi hverandre, fellesskapet og troen på en nådefull Gud som ikke lar oss gå til grunne, men som gir oss sin barmhjertighet hver morgen. Også om du sover til klokka åtte!
Så vil tiden vise om jeg bare er en 40-årig millenial som leiter etter en unnskyldning for å fortsette å gjøre så godt jeg kan som det middelmådige menneske jeg er. Eller kanskje er jeg en som ved Guds nåde kan oppleve overraskende augustvarme så tomatene i pallekarmen blir modne, fortsetter å tro at jeg en dag vil bake et perfekt surdeigsbrød, prøve meg på en ny Bibel-lese-rutine og samtidig leve med alt det jeg kunne gjort tusen ganger bedre, men så gjorde jeg ikke det, for å parafrasere den svenske musikeren Errol Nordstedt. Ikke som en sovepute eller en unnskyldning. Men som en grunntone som dirrer når hverdagen blir vanskelig og jeg ikke står opp når alarmen ringer for første gang.
Eller som et speilbilde der jeg ser meg selv med Guds nådige blikk som forteller meg dette: Du er ikke perfekt, men du gjør så godt du kan. Det får være nok.