Mye å feire?

Hvor alvorlig er det med jubileer, egentlig? 4. august er det 150 år siden Knut Hamsun kom til verden, og det er ikke lett fordi den store dikter også var okkupantenes gode venn, skriver Bjarte Botnen i en kommentar.

Publisert Sist oppdatert

Israelittene hadde ordningen med jubelår som innebar at man hvert femtiende år startet på nytt. Slaver ble frigitt og ervervet jord ble levert tilbake til den opprinnelige eier uten vederlag. Ordningen skulle vise at livet og jorden tilhørte Gud og ætten, ikke den enkelte. Det er grunn til å regne med det ikke var lett å overholde regelverket, men jubelåret hadde iallfall en skikkelig mening.

Årene. Våre jubileer er verre, de er bare basert på at tiden går, og når så tiden kan måles i såkalte runde tall, så blir det fest og stas. Men skal en person feires bare fordi tiden har ruslet i 70 år etter at vedkommende ble født? Og hva med et land som har vært selvstendig i 100 år slik «furet værbitt» hadde klart i 2005?

Ser man på saken i avissammenheng, så blir det litt annerledes. Da kan man bruke jubileer til å rette oppmerksomheten mot noe som er viktig, interessant eller morsomt. I tillegg til at vi i 2009 kan feire at det er 150 år siden Knut Hamsun, født Pedersen, kom til verden, er det all grunn til å markere at Finland for 200 år siden ble russisk, at det er 2000 år siden ville germanere angrep den romerske hærfører Quinctilius Varus og ødela hans legioner, det var tre av dem. «Ingenting var blodigere enn dette nederlaget i skogene og på myrene, ingenting var verre å holde ut enn barbarenes overmot», klaget en romer. Da budskapet nådde keiser Augustus, rev han av seg klærne og slo hodet mot palassets dør og avleverte dette sitatet: «Varus, Varus, gi meg mine legioner tilbake!» Her er originalversjonen: «Quinctili Vare, legiones redde!» Legioner er kjekke å ha for ekspansjonssugne keisere.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP