Høvdingene er utgått på dato
Ole Hallesby. Johan M. Wisløff. H.E. Wisløff. Ludvig Hope. Eivind Berggrav. Tormod Vågen. Carl Fr. Wisløff. Alle hadde de en høvdingposisjon i det norske kristenfolk, skriver Jon Magne Lund.
Det kan diskuteres om de syv nevnte menn var av samme format som høvdinger. Men ett har de i alle fall felles, og det er at de tilhørte 1900-tallet og at de er døde. Noen av dem døde for lenge siden. Og det har ikke kommet nye som kunne overta deres plass.
Det er ikke tilfeldig at høvdingsetene står tomme i dagens samfunn. Enten man ser seg om i det kristelige organisasjons- og kirkelivet i Norge eller i det politiske, kulturelle og økonomiske landskap, vil man ikke få øye på noen som med rette kan kalles en høvding. Høvdingenes tid er forbi. Faktisk er det slik at høvdingsetene forsvant med «tidsånden», med samfunnsutviklingen. Dette betyr ikke at tiden er ute for gode ledere. Men en sterk leder er ikke nødvendigvis en høvding.
Dagen hadde flere interessante artikler om kristenfolkets høvdinger i avisen for en uke siden. Blant andre er professor Bernt T. Oftestad og redaktør Magne Lerø intervjuet om temaet. De synes ganske samstemte i sine vurderinger. En høvding er en rikt utrustet mann med en stor og ensartet støttegruppe bak seg, teologisk dyktig og flink til å forkynne, med evne til å kommunisere på en måte som avtvinger respekt, men også slik at mennesker slutter ring om ham.
Bestill abonnement her
KJØP