Ingen helgen?

Setningen setter punktum for Sigrid Undsets litterære produksjon, og peker samtidig mot en bortgjemt side ved hennes for-fatterskap: Helgenbiografiene.

Hun skrev flere av dem, og Caterina av Siena, som er den største og ble utgitt posthumt i 1951, kan gjerne leses som hennes åndelig testamente. Nå er den kommet i ny utgave, som en del av Samlede verker – i likhet med de øvrige bøkene i serien, nydelig innbundet med motiv fra den fornemme Aschehougvillaen i Oslo.

Caterina av Siena er en fortelling om en sterk og særpreget kvinne, skrevet av en annen sterk og særpreget kvinne. Den er formet som en utviklingsroman, men tangerer sakprosaen, og selv om Undset aldri nevner seg selv i teksten, bærer den preg av at hun vil formidle et stoff hun er dypt personlig engasjert i. Det er som om en kan se henne, sittende på en krakk med sin tunge kropp og sitt mørke blikk, mens hun gjenforteller alt hun vet og tenker om helgenen fra Siena.