I går ble biskop emeritus Gunnar Stålsett dømt til 45 dagers betinget fengsel i Oslo tingrett for overtredelse av utlendingslovens paragraf 108. Hans ansettelse av Lula Tekle – en eritreisk, papirløs kvinne – gjennom flere år, ble av dommeren omtalt som en et bidrag til å undergrave av de verdier vi har satt oss i vårt samfunn.

Når Stålsett likevel ikke må i fengsel, er det fordi dommeren vektlegger at Stålsett selv ikke har hatt økonomiske fordeler av lovbruddet. Det er en klok tilnærming.

Det dramaet som utspilte seg i morgentimene i går, har både juridiske og politiske overtoner, og dommen er ikke et punktum for saken. Sent onsdag kveld ble regjeringspartiene enige om en avtale om de ureturnerbare flyktningene. Avtalen har sittet langt inne for Frp, og må ses på som en seier til KrF. Avtalen vil trolig gi Lula Tekle opphold og arbeidstillatelse, men vil ikke inkludere så mange andre av de rundt 2–3.000 som anses å leve som papirløse i Norge.

Både Stålsett- og Viste-sakene aktualiserer noen av de vanskeligste dilemmaene vi står overfor i en rettsstat. Prinsippet om at ethvert menneske skal ha mulighet til å forsørge seg selv, er i konflikt med innvandringsregulerende hensyn og utlendingslovgivningen.

Oslo tingretts dommer mente det ikke er holdbart med en tolkning der grunnloven setter til side andre lover.

Professor i velferdsrett ved Universitetet i Bergen, Henriette Sinding Aasen, sier til Vårt Land at en dom som ikke bygger på en allmenn oppfatning av hva som er rett og galt, på sikt kan føre til en undergraving av rettsstaten.

Hun ber sentrale myndigheter og domstolene om å «foreta en grundig og overbevisende vurdering av om visse bestemmelser i utlendingsloven strider mot grunnlovsbestemmelser og menneskerettighetskrav. Norge er forpliktet av det internasjonale vernet om retten til arbeid».

En lov som forbyr mennesker å forsørge seg selv er feil, og bør oppheves. I mellomtiden bør den juridiske striden om hvilken lov som har forrang avklares i en høyere rettsinstans.