Halvparten av all spesialundervisning i norsk skole gjennomføres av assistenter, ikke av lærere med spesialpedagogisk kompetanse. Dette innebærer at rundt 23.000 skolebarn i dag får en langt svakere oppfølging i sitt daglige skolearbeid enn den de har har krav på ifølge Opplæringsloven.

Ikke norsk skole verdig

Selv om tilrettelagt undervisning er en rettighet barna har, har det ofte vært opp til de foresatte å kjempe for å få den undervisningen man har vedtak om. Mange elever opplever å bli tatt ut av klasserommene til mer eller mindre meningsløse opplegg. Det er ikke norsk skole verdig.

Skjerpet kompetansekrav

Fredag vedtok Stortinget meldingen «Tett på inkluderende fellesskap i barnehagen og skolen». Med den følger det rundt 60 ulike tiltak for å styrke barnas muligheter i de første årene. Ett av tiltakene er å skjerpe inn kompetansekravet for dem som underviser denne gruppen elever.

Betryggende at Nordahl-forslag skrotes

Det er betryggende å se at Stortinget for godt har valgt å skrote forslaget fra Nordahl-utvalget, ledet av professor Thomas Nordahl, som for to år siden la fram utredningen som har dannet grunnlaget for dagens stortingsvedtak. Forslaget den gangen gikk ut på å fjerne det enkelte barns rett til spesialundervisning.

Ville ha vært et alvorlig tilbakeskritt

Begrunnelsen var at det brukes for mye ressurser på å utrede barna og følge opp vedtak – og at det går på bekostning av tid med barna. Men å frata barn med spesielle behov retten til spesialunder­visning ville ha vært et alvorlig tilbakeskritt.

Retten til tilpasset opplæring har vært et viktig prinsipp i norsk skole i mange tiår. Det viktigste grepet som kan tas for å fremme læring og trivsel for elevene, er å forbedre det allmennpedagogiske tilbudet. Gode pedagoger i skole og barnehage er det beste middelet for å lykkes med å inkludere alle uansett forutsetninger.

Hvem skal betale?

Det gjenstår å se om de gode intensjonene i fredagens stortingsvedtak følges opp med penger til skoleeierne og utdanningsinstitusjonene. Det er kommunene som i siste instans er de som skal evne å prioritere de sårbare gruppene i sine årlige budsjetter og kompetanse koster penger.