Det svenske diskrimineringsombudet har åpnet en tilsynssak mot en menighet i Svenska kyrkan. Årsaken er at soknepresten krevde at organisten skulle være tilstede under andakten på personalmøtet. Vi forteller om saken i dagens avis.

Saken minner litt om den danske presten som for noen år siden – med kirkedepartementets støtte – krevde å få fortsette i jobben selv om han var blitt ateist. Den reiser en interessant prinsipiell diskusjon om hva man kan forvente av en ansatt i kristne menigheter og organisasjoner. En ting er at man i den sekulære skandinaviske kulturen har fått et relativistisk forhold til religion, men man kan ikke kreve at et kirkesamfunn skal legge denne relativismen til grunn for sin virksomhet.

En helt annen sak er dersom stillingen ikke har en «religiøs funksjon». I Norge er det forbudt å diskriminere arbeidstakere i slike stillinger, det er et riktig sted å sette grensen. Det er ingen grunn til å kreve at vaktmesteren bekjenner og utøver kristen tro dersom oppgaven hennes er å sørge for at termostaten i varmeanlegget virker som den skal.

Det betyr ikke at alt er sagt med det. Også i stillinger der man kan stille krav om tilslutning til tro vil vi advare arbeidsgivere mot å være for rigide. Det er ikke sikkert at krav om deltakelse alltid er den beste måten å utøve personalansvar på. Det kan være dypt personlige årsaker til at mennesker har problemer med deler av trosutøvelsen. De kan ha blitt utsatt for tvang og press, kriser i livet kan ha satt dype spor, alt går ikke på skinner i troens verden. Slik er det vel egentlig med de fleste av oss.

Det er en grunn til at ordet «troskrav» ikke finnes i Bibelen. Troen er en gave, ikke et krav. De aller fleste kirkelige arbeidsgivere forstår dette, og møter medarbeidere med ulike reservasjoner på en god måte. De aller fleste slike konflikter er antakelig mulige å unngå – og blir som oftest det.