Rikdom fordrer ansvar

Vi har en unik posisjon i verden med vår olje-­rikdom, og har forvaltet den klokt. Det norske Oljefondet, eller Norges Bank Investment Management, som det egentlig heter, er verdens største institusjonelle forvaltningsfond. Fondet har eierandeler i 9.000 selskaper i 70 land, altså i de aller fleste av verdens børsnoterte selskaper.

Eierandelene er verdt svimlende ti tusen milliarder kroner. Så stor rikdom fordrer stort ansvar. ­Oljefondet har en eierskapspolitikk vedtatt av Stortinget og skal ikke ha eierandeler i selskaper som produserer visse typer våpen, tobakk og kull. Også brudd på menneskerettigheter, korrupsjon eller barnearbeid blir slått ned på – først gjennom dialog og votering i generalforsamlinger, og dersom dette ikke fører til endring, vurderes eksklusjoner og nedsalg av aksjer.

De siste dagene har Vårt Land skrevet om Oljefondets eierandeler i kinesiske selskaper mistenkt for å drive med over­våking og undertrykking av uigurene, en av Kinas mest sårbare minoriteter. Oljefondet har 1,2 milliarder kroner investert i selskaper som nylig ble boikottet av USAs myndigheter. Oljefondets eierskapsavdeling opplyser at de kjenner til problemstillingen og følger med, men har kjøpt seg opp i flere av disse selskapene de siste årene.

Det er en kjennsgjerning at andre institusjonelle investorer ofte følger Oljefondets anbefalinger og voteringer. De er en langsiktig og ønsket eier. Det gir dem mye makt i den internasjonale finansindustrien. Vi tror dialogen Oljefondet fører med selskapene om ansvarlig selskapsdrift, har effekt og kan føre til endring på sikt. Likevel bør debatten om Oljefondets etikkarbeid løftes. De har kun solgt seg ut av i underkant av 170 selskaper, det er trolig for få. Det er grunn til å stille spørsmål om Oljefondet agerer raskt nok og har god nok oversikt over om 9.000 selskaper, mange av dem i autoritære regimer, ­faktisk overholder menneskerettigheter, bærekraftskrav og etiske standarder.