I dag er det 75 år siden sovjetiske soldater ankom Bjørnevatn. Dette var innledningen på frigjøringen av Øst-Finnmark. Totalt ble 15 773 sovjetiske offiserer og soldater drept eller såret i offensiven som startet ved Murmanskfronten og endte i Øst-Finnmark. 611 av disse ble drept og 1501 ble såret på norsk side av grensen.

I vår historieskrivning fremstilles andre verdenskrig ofte som en europeisk krig, med et hovedfokus på vestfronten. Sannheten er at de største slagene og de største tapstallene var på sovjetisk og kinesisk jord. Krigen var i øst, ikke i vest. Man kan si mye om Stalins inntreden i andre verdenskrig, men fasit er at det var sovjetisk kamp- og offervilje som knuste storparten av Nazi-Tysklands krigsmaskin.

Også i Norge har det geografiske fokus vært skjevt i historiefortellingen. Norges geopolitiske sentrum i andre verdenskrig lå i nord, ikke i sør. Det var den isfrie malmhavnen i Narvik som var utgangspunktet for stormaktenes interesse for Norge, og de største krigshandlingene i norsk nærområde var de grusomme og omfattende kampene på Murmanskfronten. Tyskernes nedbrenning i Finnmark og Troms viser hvor nådeløs krigen var i nord.

De sovjetiske styrkene valgte å trekke seg ut av Finnmark. Vårt nordligste fylke havnet i skyggen av jernteppet i stedet for bak det. Etter mange år med god relasjonsbygging i Barentsområdet er spenningsnivået i nord senere tid blitt høyere enn på lenge. Dette skyldes i stor grad usikkerheten Russland sprer med opprustning og aggresjon. Samtidig må vi innse at norsk forsvar har fått forfalle. Det har oppstått et sikkerhetsvakuum i nord på grunn av en feilslått norsk forsvarspolitikk.

Norge og Russland har vært naboer siden våre nasjoners opprinnelse, og har aldri vært i krig. La oss bruke jubileet til å minnes dette, til å minnes vår gjeld til Russland, og huske vår forpliktelse til å være i stand til å passe våre egne grenser på en ikke-truende måte.