Ambisjoner uten penger

Jubelen stod ikke i taket, verken på Kirkens hus i Oslo eller på menighetskontorer rundt om i landet, da statsbudsjettet ble lagt fram torsdag. Den statlige delen av budsjettet til Den norske kirke foreslås økt med forsiktige 1,1 prosent, tilsvarende 22 millioner kroner. Dermed får ikke kirken penger til å håndtere normal lønnsvekst i 2018 – tvert imot legger regjeringen i realiteten opp til betydelige kutt. «30 prestestillinger kan forsvinne» stod det på forsiden av Vårt Land i går.

Mange har snakket om at tiden er moden for å prioritere hardere her i landet. Det er mye sant i dette, og sannsynligvis vil vi se en lavere vekst i offentlige utgifter i årene som kommer. Alt er ikke like viktig, og vi må alle være innstilt på kutt på områder som vi mener er viktige. Det er en real sak. Problemet oppstår idet myndighetene opprettholder og kanskje til og med styrker ambisjonene, samtidig som bevilgningene kuttes.

Det er nettopp dette Den norske kirke utsettes for i regjeringens budsjettforslag. Der er nemlig de festtaleaktige målene for kirkens virksomhet hentet ­direkte fra gamle proposisjoner, fra den gangen kirken var en del av staten. For eksempel mener regjeringen fortsatt at den nå fristilte kirken skal være «landsdekkende» og «lokalt forankret». Den skal også «ha en oppslutning som bekrefter dens ­karakter som folkekirke» og «tilby trosopplæring til alle døpte barn». Dessuten skal den «være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier.»