Vraker vrengebildene av Gud

Torborg Aalen Leenderts kan ikke se nyhetssendinger uten at ropet til Gud vekkes i henne: Hvor er du Gud? Finnes det en kjærlig Gud? Spørsmålet er undertittelen på hennes nye bok I møte med lidelsen.

– Skal du ikke snart forsone deg med Gud, var det en som spurte meg. På vegne av hvem, er da mitt spørsmål. Jeg tror aldri jeg kan slutte fred med Gud hvis lidelsen i verden dermed berører meg mindre. Dette handler imidlertid ikke om meg. Hvordan kan Gud ha lagt ha lagt muligheten til det destruktive i menneskers hender, uten å sette grenser for ondskapen? Kanskje skal vi ikke slutte fred med anfektelsene og ikke synke for dypt ned i sofaen, men la oss bevege, rammes og uroes, sier hun.

Særlig barnet

I boken lar hun barnets perspektiv og stemme bli en av de røde trådene.

– Lytter vi til barna, hører vi at de også stiller disse spørsmålene til Gud, sier hun.

I boken forteller hun om barnet som så Jesus på korset i kirken, og sa til mammaen sin at «vi må ta ham med oss hjem, han kan ikke henge der».

Lidelsen, skriver hun, hører med til menneskets mest virkelighetsnære erfaringer. Når hun selv anfektes som verst, har hun gjennom livet gradvis begynt å ta til seg fortellingene om Jesu liv, død og oppstandelse. Det ingen visste rundt henne i de diakonale sammenhengene hun jobbet i, var at troen på dette hadde hun mistet.

In memoriam

Boka er dedikert hennes bror Gunnar, i takknemlighet for alt han lærte henne. Han døde for to år siden etter et langt liv med en alvorlig psykisk lidelse. Hun var selv 20 år gammel da han ble rammet.

– På veggen hjemme hadde vi det klassiske bilde med barna som går over en bro med store sprekker og et fossestryk under. Over barna er det en engel som står med hendene beskyttet over barna. Jeg ser for meg at vi som familie falt ned i fossestryket. Det var ingen beskyttende engel der.

– Uten at jeg hadde ord for det var det da min lange vandring startet når det gjelder hva Gud har med lidelsen å gjøre og om det finnes en kjærlig Gud i det vonde. I 48 år levde Gunnar med lidelsene. For meg er han et sannhetsvitne.

– Han viste meg så mye av det som har med tro, håp og kjærlighet å gjøre gjennom måten han levde med lidelsen på. Han hadde også en kjærlighet til mennesker som gjorde dypt inntrykk på mange.

Sterk påske

Broren Gunnar døde rett før påske. Den påsken ble en sterk opplevelse – å vite at Gunnar var hjemme hos Gud.

– Bibelens påskeberetning er en fortettet essens av evangeliet, men også en fortelling om hvordan menneskers trosvandring kan være. Du kan gjenkjenne barnetroen i disiplenes tro på at Messias skulle befri dem fra ytre overmakt. De satset alt og tapte – trodde de. Og hvor var Peter? Han var ikke ved korset. De gikk alle inn i tausheten.

I boka fortetter hun det slik: «Etter korsfestelsen låste disiplene seg inn av frykt for at også de skulle bli tatt til fange. At Jesus før han døde, hadde sagt at han skulle gjenoppstå, var som blåst bort. Det de satt igjen med, var sjokket, frykten, skuffelsen, forvirringen - og skammen over å ha satset livet sitt på Jesus.»

– Og så - påskemorgen får vi et helt annet gudsbilde. Jesus kommer ut av gravens mørke med en makt som må erfares med hjertet.

Lang vei

– Hva gjorde at den erfaringen åpnet seg for deg i ditt liv?

– Det er et livsprosjekt. I påskefortellingen er det snakk om dager. De dagene er bilder på prosesser som kan ta flere år og som kan lede fram til at Jesus så å si kommer ut av graven i våre egne liv. Jeg skriver mye om menneskers gudserfaringer og hvordan lidelsen også kan settes inn i sammenhenger som gir mening. Også det pinefulle kan bære frukter, i eget og andres liv. Og at det vonde aldri får det siste ordet. I Guds rike er det håpet og det gode som seirer til sist.

Påskemorgen

– Vi kan aldri overkommunisere påskemorgen. Her møter vi lyset og gleden – evangeliets essens, sier hun.

Som ung voksen opplevde hun i møte med lidelsen, at troen var blitt borte på den måten at den ikke hadde noe språk i møte med det vonde. Da opplevde hun en kveld å legge seg i en tilstand av fortvilelse.

– Jeg glemmer aldri hvor overrasket jeg selv ble da jeg våknet morgenen etter og skjønte at jeg var tilbake i troens verden. Jeg tror mange av oss kommer til den lørdagen i påsken, hvor alt vi kan gjøre for å tro på kjærlighetens Gud er å legge fra oss alt eget stev og vente. Da kan Jesus komme til oss på helt andre måter enn vi forventer, sier hun. Gud er en Gud som overrasker – midt i det vonde. Det er blitt min erfaring og det har jeg møtt hos mennesker som bærer den tyngste lidelsen, sier Leenderts.