Nok engang har den danske stjerneregissøren Lars von Trier satt sinnene i kok. Denne gangen dreier det seg om de svært eksplisitte voldsscenene i premiereklare The House That Jack Built. Under verdenspremieren i Cannes i mai styrtet publikum på dør. Filmkritikernes mottakelse har vært blandet.

– En prøvelse i grusomhet og kjedsomhet, skriver The Guardians anmelder Peter Bradshaw.

Fredag kommer den på kino i Norge.

Holder du ut?

Også den danske avisen Information har satt filmens voldsskildringer – og vold i film generelt – på dagsordenen. Debatten startet en brevveksling mellom avisens kulturredaktør Katrine Hornstrup Yde og filmredaktør Christian Monggaard. Hornstrup Yde finner volden i sin ynglingsregissørs nye thriller ubehagelig og altfor direkte. Monggaard støtter derimot von Triers valg av virkemidler.

– Jeg er ikke uberørt, men von Triers film handler om en seriemorder. Å ikke vise vold ville være rart. Volden er et verktøy for å fortelle historien, men også en måte å konfrontere oss på. Hvem snur seg bort først? Han eller oss? Det er typisk von Trier å ville sette publikum på prøve, sier Monggaard til Vårt Land.

Under overflaten finnes det en kritikk av måten vi dyrker seriemordere på i film og TV, mener Monggaard.

– Han bryr seg ikke om «den gode smak», men drar skildringene til sin ytterste konsekvens. Med overdrivelsene kommer det også inn et element av humor.

En stein i skoen

– Skjønner du likevel at noen kan oppfatte volden som for eksplisitt – og banal?

– Jeg forstår det, men jeg oppfatter det ikke sånn selv. Iblant kan det være vanskelig å ta von Trier alvorlig – men det er en av hans kvaliteter. Man vet ikke alltid hvor man har ham. «En film bør være som en stein i skoen», har han sagt. Du skal få vondt. Den skal sette spor.

– Hvilken plass har ondskapen i von Triers kunst?

– Von Trier er blitt beskyldt for å være kvinnehater, men jeg mener han er en stor humanist. Han utforsker den banale ondskapen og hvor langt et menneske er villig til å gå. Hva skal til for at selv en idealist knekker? Von Trier oppfordrer oss til å tenke over verdenen vi lever i.

I The House That Jack Built begår seriemorderen Jack (spilt av Matt Dillon) brutale mord på fem kvinner. I filosofiske samtaler med den mystiske veilederen Verge (Bruno Ganz) kommer det frem at Jack ser på drapene som kunstverk. Verge er en vri på karakteren Vergil i Den guddommelige komedie – han som fører Dante gjennom Helvete.

Kunstens grenser

Von Triers nye thriller er altså ikke bare en (reflektert) orgie i vold. Også kunstens sanne vesen blir satt under lupen, uten at regissøren kommer frem til noe endelig svar, ifølge Monggaard.

– Snarere utfordrer og utvider han rommet for hva kunst kan være. I en tid hvor verden er blitt så forsiktig, så redd for å krenke, viser han at det er behov for noen som krenker og utfordrer.

Kunst og fiksjon kan behandle ondskapen på måter virkeligheten ikke kan. Et av de store spørsmålene i The House That Jack Built er samtidig om kunsten i seg selv er god eller ond.

– Von Trier trekker linjer mellom seriemorder og regissør. Han diskuterer om det er mulig å gå for langt, selv i kunstens tjeneste.

Denne gangen tillater den 62 år gamle legenden seg altså å tvile, mener Monggaard. Er det riktig at kunsten er grenseløs? Eller finnes det, også her, en grense?

– En ydmykhet fra von Triers side?

– Ja, det tror jeg, selv om han nok ikke selv vil innrømme det. Kanskje har det med alderen å gjøre, at han tillater seg å se tilbake.

LES OGSÅ: – Om kirken ikke snakker om helvete, må kunsten gjøre det