Utfordrer den 
fryktede døden

Oslo Domkirkes kapell er onsdag 26. oktober åpningsarena for filmfestivalen ByFlimmer. Der er Liv Kristin Holmberg til stede når Chantal Akermans film No Home Movie skal vises. Filmen gir et møte med Akermans gamle mor som var overlevende fra Auschwitz, på hennes aller siste dager. I ettertid vet vi at det også var Chantal Akermans siste­ dager. Like etter at filmen var ferdigstilt, tok hun sitt liv.

– Filmen blir utgangspunkt for en samtale om sorg og smerte. Alt jeg skaper forholder seg, på en eller annen måte, til det vanskelige ved livet, sier Liv Kristin Holmberg.

LES OGSÅ: Vender ryggen til evig fortapelse

Egen begravelse

Som kunstner går hun tett på kirken både romlig og rituelt. Verket Les ­Tenebres (I den mørke time) som ble vist i Grønland kirke, inviterte til å oppleve sin egen begravelse for slik å åpne opp for et møte med egen frykt og smerte og «en mulighet til å bli oss selv».

– En av kunstens viktigste oppgaver er å hjelpe oss med å forholde oss til det negative ved livet. Både i kirkekunst- og kirke­musikkhistorien er det smerten og det vanskelige som har vært kunstens objekt. Se bare på alle pasjonsverkene og alle fremstillingene av lidelse i billedkunsten, sier Holmberg.

Skyggene i verden

Hun tror på kunstens transformerende kraft.

– Det finnes en stor kraft i det å våge å se på det vi frykter. Kunsten kan bidra til å gi det ­negative en form som gjør at vi kan forholde oss til det, og eventuelt håndtere det.

Holmberg siterer den kvinnelige rabbiner Lynn Claire Feinberg på at vi må bli flinkere til å integrere skyggene i våre liv. Prosjektet i Grønland kirke var inspirert av filosofen Heideggers ide om potensialet for sannhet og erkjennelse som ligger i møtet med det man frykter.

– Jeg tror som Heidegger at det finnes visdom her. Dersom man viker fra det mørke og tror at alt er badet i et stort lys, da tror jeg vi mister veldig mye av syne om hva væren er.

– Helvetesvisjoner kan derfor ha en positiv verdi, sier hun.

LES OGSÅ: Dødsriket som forsvant

Frykter døden

I kunsten tilbys man et sted der man kan kjenne livet intenst, men likevel ha en avstand til det.

– Kunsten tilbyr fiksjonen som muliggjør et ekstra lag av refleksjon. Et av mine hoved­anliggender er spørsmålet om hvor begynner livet og hvor slutter kunsten og hvordan kan grensene synliggjøres. Alt jeg gjør, blir fremlagt som kunst.

– Dersom kirken slutter å snakke om det skjer etter ­døden, hvordan kan den da være en ramme for det du snakker om?

– Jeg er en agnostiker og kan ikke svare for kirken. Jeg er fryktelig redd for å dø og har veldig behov for å snakke om dødsmysteriet og hva som hender etter døden. Det vil jeg tro kirken også har, eller kanskje ikke?

LES OGSÅ: Prest stilte spørsmål ved fortapelsen på NLMs generalforsamling. Det fikk organisasjonen til å reagere.

En mangel?

– Helvete er her på jord, sier mange i dag. Hva som skjer etter døden blir borte. Hva kommer da i stedet?

– For min del er den ikke borte. Jeg forholder meg til dødsangsten, og det innebærer angsten for intet. Uvissheten skaper angsten, og det er den uvissheten jeg har som klangbunn. Jeg forholder meg derfor i høyeste grad til hva som er på andre siden, men jeg er verken profet eller visjonær i den forstand. Mitt ønske er å få i gang en tenking om et liv som vi ikke helt forstår og ikke vet hvordan kommer til å ende. Jeg er absolutt opptatt av det som skjer etter døden. Hvordan kirken forvalter det, kan jeg ikke uttale meg om, sier hun.

Tap av innsikt

Holmberg skaper det hun gjør fordi hun ikke har funnet det andre steder.

– Jeg tenker om mine performancer som et slags tilskudd til det som skjer i kirken. Slik sett er mine arbeider drevet av en ­følelse av mangel, sier hun.

– Hva skjer når truslene om helvete blir borte?

– Trusler eller skrekkvisjoner har ikke noe godt ved seg. Det er viktig at vi forholder oss til det vi ikke kjenner til eller det som ligger i skyggene. Der tror jeg vi har mistet en kompetanse tidligere sivilisasjoner hadde. Tar vi bort ideen om helvete, er det mye kunnskap og sannhet som vi går glipp av. Om det finnes som en parallellvirkelighet eller som noe innen om oss selv, så kan man ekspandere våre forestillinger og begrep om helvete, slik at det ikke kun utarter fysisk slik som i maleriene til for eksempel Hieronymus Bosch. Hans helvetesvisjoner er jo så fantasifulle og så rike. Jeg tenker heller at helvete er det som er helt unnselig, grått og meningsløst.

LES OGSÅ: «Eidsvåg vender tilbake», skriver biskop Tor Berger Jørgensen

«Angstens kirke»

– Hva er eksempel på en moderne helvetesvisjon i kunsten?

– I mine arbeider ønsker jeg å åpne rommet for at dette er noe som finnes i oss selv i vår imaginasjon og i angsten. Det er i sinnets egne skygger at helvete finnes. Vi må konfrontere det i oss selv, se på det gjerne i et fellesskap, gjerne i en rituell form der vi kan transformere det til noe meningsfullt og noe av verdi.

– Ser du det i noen andres kunst?

– Christoph Schlingensief var en tysk scenekunstner som laget en stor iscenesettelse han kalte Eine Kirche der Angst vor dem Fremden in mir. Han gjorde det i forbindelse med at kreftsykdommen var i ferd med å ta over og førte ham inn i døden. I hans store installasjon kunne publikum komme med sin egen angst som en antitese til en hyggelig protestantisk kirke hvor man bygger på det lyse og det gode – som selvfølgelig også er viktig. Jeg tror det er farlig dersom man ekskluderer det som er farlig og vanskelig. Hvis man bare dyrker det lyse og behagelige, så vokser skyggene i verden.

LES OGSÅ: «Eg låg ikkje vaken om natta av frykt for helvete før eg gjekk på ein kristen folkehøgskule»

Antichrist

Den danske filmskaperen Lars von Trier viser med sin film Antichrist hva vi kan romme av helvetes krefter. Også hos forfattere som Karl Ove Knausgård og Michel Houllebeque synes hun å se et mot til å vise fram det pinefulle ved livet.

– Å vise det fram har jeg veldig tro på. Et annet eksempel er poeten Gunvor Hofmo. Hun eide ingen redsel for å snakke om helvetes mørke.

Holmberg ser imidlertid også farer.

– Faren er at man kan begynne å dyrke det mørke. Det er påfallende få verk skrevet til oppstandelsen som er den viktigste hendelsen teologiske sett. Selv om det kanskje ikke er så gyldig i dag, er det en fare og en brist i den vestlige kultur at vi har en tendens til å fetisjere smerten, helvete og torturen.

Under ByFlimmer samarbeider Liv Kristin Holmberg med Itonje Søimer Guttormsen. Nå arbeider Holmberg sammen med scenograf og kunstner Christina Lindgren for en gjenoppførelse av kunstprosjektet Nattens Lys, der komponist Stefan Thorsson har skrevet en ny våkenattsmesse, basert på Gunvor Hofmos dikt. Den skal urfremføres i Korskirken i Bergen. I prosjektet skal hun både samarbeide med Bymisjonen, byens forfattere, kirkens kor og med psykiatrisk avdeling.

Følg oss på Facebook og Twitter!