Vivaldi midt i tiden
Vi hører Vivaldi på vekkeklokka, i heisen, i kantina, på do, Vivaldis Årstidene pirrer kjøpelyset i kjøpesentre, beroliger oss på fly og når vi venter aggressivt på at noen skal ta telefonen. En slags musikkens pasifist. Hva er det med Vivaldi?
Overskuddet, den melankolske skjønnheten i de langsomme satsene, det entusiastiske og energimagasinerende, det duvende som utfordrer bølgene i Venezias kanaler – «den røde prest», som han ble kalt, rød fordi han hadde rødt hår og prest fordi han var prest. Etter hvert hadde han nok med å skrive ned sine fire/fem hundre konserter og en kirkemusikk som gjør troen lettere å forstå. Han ventet ikke på tonene, de kom i en fart så han under prekenen flere ganger måtte ned av prekestolen og skrive dem ned. Det er til å skjønne han måtte fraskrive seg presteembetet.
Sitter stille
På 1950-tallet var Antonio Vivaldi (1678 -1741) foreløpig ukjent, nå, i vår tid, som i sin, er han en av de mest populære og mest spilte av alle komponister. Han gjør oss godt. Og han åpner kroppen på en måte som gir velvære, pluss at han utfordrer oss (som sitter stille mens vi hører). Vi tror vi vet hva tiden er, for vi lever jo i den. Vivaldi vet mer om tiden enn oss, det handler om å pusse den blank så den åpner seg. Blant enkelte blir Vivaldi betraktet som «lettvint». Slik er det ikke, jeg møtte en musiker i et av de mest berømte symfoniorkestrene i Europa, som han sa: Jeg elsker Vivaldi!
Bestill abonnement her
KJØP
