Virkelighetens Brand dro til det fattige Christiania

Olav Thon var ikke den første som gjorde en rød topplue til sitt varemerke. Før ham kom Sankt Christopher Bruun, som motstanderne omtalte han: En velutdannet og bereist kar, som kunne alle kodene i borgerskapet, men som insisterte på å gå kledd som en uvøren bonde, med vadmelskofte og strikkelue. Bruun spiste graut, og snakket­ i klare og enkle setninger. Og han var ledestjernen i et miljø som på 1800-tallet hadde enorm politisk sprengkraft: Folkehøy­skolene og den venstrenasjonalistiske bevegelsen.

17. juli i år er det 100 år siden ‘Sankt Christopher’ døde. Skjønt, historiebøkene som forteller om ham, har gått glipp av mye, skal vi tro nyere forskning.

Reaksjonær?

Knut Hermundstad Aukrust er professor i kulturstudier ved Universitet i Oslo, og har skrevet doktoravhandling om Bruun. Han mener det er en stor glipp at Bruun i ettertiden fikk rykte som en «gammeltestamentlig» nasjonalromantiker.

Saken bunner i at Bruun i 1893 forlot folkehøyskole­miljøet i Gausdal, for å bli prest i hovedstaden. Hans gamle miljø så dette­ valget som et svik. De så en mann som sluttet seg til det borgerskapet som han hadde markert slik avstand fra.

Det er her Aukrust mener at Bruun har fått et ufortjent rykte som reaksjonær. Bruun fulgte med i tiden, mener Aukrust, og på et tidspunkt da befolkningen i Christiania var i ferd med å ­eksplodere, engasjerte han seg i de fattige arbeidernes sak, slik han tidligere hadde engasjert seg i bondestanden.

I støpeskjeen

Det er særlig innsatsen for folkehøyskolebevegelsen som satte Bruun på kartet. Hva han sto for kan vi lese blant annet i boken hans Folkelige­ ­Grundtanker, som ble et slags manifest for dette miljøet.

Bruun opplever at kulturen står i en forfallstid, og årsaken mener han blant annet er «den overmæktige paavirkning av den udenlandske dannelse».

Men han nøyer seg ikke som så mange andre med å gi en ­diagnose. Bruun setter seg fóre å bygge et alternativ.

Det var hos bondestanden, som ennå ikke var blitt fordervet av latinskolen, at Bruun så redningen. Men de måtte få en utdanning, som tok deres eget språk og fortellinger på alvor.

Han hadde besøkt Sagatun, som var den første folkehøy­skolen i Norge, og kjente også folk ved folkehøyskoler i ­Danmark. Og da han startet sin egen skole, Romungard i Sel, flokket studentene seg til ham. De ble omtalt som «de omstøpte».

– De var de nye kadrene, en begeistringshær. Bruun ble ­dyrket som profeten som skulle redde Norge i en mørk stund, sier Knut Aukrust.

Bjørnson

Bruun satte med ­tiden kurs mot Gausdal, der han etablerte Vonheim. Skolen her i bygda nordvest for Lillehammer ble snart til et kulturelt kraftsenter i Norge. Hit kom diktere, tenkere, og polit­iske aktivister. Bruun måtte være «den åndelig mæktigste i vort land», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i et brev da han kjøpte Aulestad og selv slo seg ned i Gausdal.

Men de to kjempene beholdt ikke vennskapet, og det er fortsatt uklart om det var av ­personlige grunner, eller om det var knyttet til Bjørnsons brudd med kristendommen. Bjørnson irriterte seg over det han kalte Bruuns kristendom «over ævne».

Så tok også Bruuns liv nye veier med tiden, da han dro fra Vonheim for å bli prest i hovedstaden.

Knut Aukrust mener etter­tiden har vist for liten interesse for hva Bruun faktisk drev med i Christiania.

Bruun ble prest i Johannes­kirken på Christiania Gamle Torv, og dermed hadde han både fiffen i Victoria Terrasse, og den fattigste slummen i Pipervika innenfor sitt sogn. Her fikk han tett kontakt med noen av ­pionerene i arbeiderbevegelsen, de som kjempet for dem som sto nederst på rang­stigen.

– Han var «hands on» da Norge tok steget fra bondesamfunn til industrisamfunn.

Bolsjeviker

Om Bruuns gamle venner opplevde at han hadde latt seg kjøpe av borgerskapet, mener Aukrust at det skjedde noe med Bruun da han flyttet. I Christiania møtte han igjen sin gamle venn Henrik Ibsen, og blant de personlige kapellanene hans var blant annet Kristen Skjeseth, som var med på å stifte Arbeiderpartiets kristne avdeling, samt Halvdan Wexelsen Freihow, som sammen med Bruun hadde møter med ungdomsbevegelsen i det sosialistiske miljøet.

Kombinasjonen av kristendommens sosiale dimensjon og mennesket Jesus utvikles gjennom hele Bruuns forfatterskap, påpeker Aukrust, og viser til at Bruun forsvarer sosialismen: Dersom den er i stand til, «om ikke at utslette saa dog mildne den skrikende forskjell mellem rig og fattig, har vi da ikke grund til at takke den i kristendommens navn», skriver han et sted.

– Bruun mente krast at i nåtidens store verdenskamp, mellom kapital og arbeid, så sto ­Jesus Kristus på arbeidernes side. Og han var også opptatt av Finlands situasjon. Tre år før han dør, i 1917, sier han det kanskje blir bolsjevikene og den russiske revolusjon som vil skape fred i verden.

Flux

På samme tid som Bruun meldte overgang til de geist­liges rekker, hadde også folkehøyskolene havnet i motbakke. ­Regjeringen opplevde at skolene rommet revolusjonære krefter, og svarte med å innføre et statssubsidiert konkurrerende skoleslag, ungdomsskolene.

Når folkehøyskolebevegelsen i dag er delt inn i kristne og frilynte skoler, er bakteppet at også den kristne lekmannsbevegelsen startet slike ungdomsskoler. Først mye senere tok de navnet folkehøyskoler. På 1970-tallet ble det trange tider for disse skolene, kristne så vel som frilynte. Men i dag ser situasjonen annerledes ut igjen. Folkehøyskoler har vært populære de siste årene, og har linjer for alt fra snowboard og musikk til naturvern og foto.

– Hva ville Bruun sagt?

– Jeg kan vanskelig se ham for meg på snowboard, men å kjenne­ tidens puls var viktig for ham, sier Aukrust.

Gikk i krigen

Bruuns grav ligger på Vår Frelsers gravlund. Han døde i samme by som han ble født. Faren var overrettssaks­fører i Christiania, men gikk bort da Christopher var fire år. Da flyttet familien til Vang på Hedmarken og senere til Lille­hammer. Som teologistudent kom han tilbake til hovedstaden, men da studiene var over, ville han ikke begynne som prest. I stedet reiste han med moren og to yngre søsken til Roma. Søsk­nene var av dårlig helse, og døde underveis på reisen. Året etter gikk Christopher Bruun til et uvanlig skritt: Han vervet seg som soldat på dansk side i den dansk-tyske krigen i 1864.

En av vennene fra tiden i Roma, Henrik Ibsen, skrev nå diktet «En broder i nød». På kamparenaen sto Bruun.

– Det er ingen prest som omtales mer i skjønnlitteraturen fra slutten av 1800-tallet enn Christopher Bruun, mener Jan Inge Sørbø, litteraturviter.

Det har vært spekulert i om han er forbildet til Brand i ­Ibsens drama med samme navn. Han spilte videre en stor rolle for Olav Aukrust, og miljøet i Vonheim ble en uklekkingsanstalt for ­nynorskforfattere.

En dansk impuls

Læringskulturen ved Vonheim var båret av tankegodset til Grundtvig. Her ble «det levende ordet» holdt fram som pedagogisk program. Engasjement sto i høysetet. De tok avstand fra all død lærdom, og la vekt på samspillet mellom lærer og elev. Det finnes beretninger skrevet av studentene til Bruun. De forteller om en karismatisk skikkelse som sto dem last og brast, og hjalp dem i tøffe ungdomsår. Andreas Austlid sier dette om en samtale de hadde: «Og so snudde det seg naar vi hadde sete der ei stund; sola kom att, eg skyna ikkje kvar ho kom ifraa; men tungsinnet var burte.»

Jan Inge Sørbø forklarer hvordan Grundtvigs Bibeltolkninger ble førende for pedagogikken i folkehøyskolen, men senere også i Steinerskolen: Det er pinse­underet som står sentralt, en fortelling om at alle får høre sitt eget språk.

– Grundtvig mente at misjonsbefalingen ble realisert i det alle kunne uttrykke sin fromhet på sitt eget språk. Først da kunne evangeliet nå verdens ende. Og dette falt sammen med nasjonsbyggingen, der også nasjonale minoriteter finner sitt språk og tar det i bruk. Det er morsomt å tenke på at nynorskens fiende­ var dansk, men at det var en dansk tenker som inspirerte dem. Grundtvig ble en pilar for folkehøyskolebevegelsen, målbevegelsen og bygdekulturen, mens den kirkelige Grundtvig, han som skrev salmer og fornyet gudstjenesten, har spilt en mye mindre rolle i Norge, sier Sørbø.

Han var heller ikke viktig for Bruun hva gjaldt kristendomssynet hans.

– Bruun fulgte heller Søren Kierkegaard, som på mange ­måter var Grundtvigs motsetning. Han var strengere, mer asketisk og verdensfravendt, sier Sørbø.

Motstander

«Et uregelmessig verb», er Knut Aukrusts dom over Christopher Bruun, og tar et annet eksempel: Bruun var i mot unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905:

– Du kan si han fulgte EUs linje i møte med Catalonia. Han hadde for så vidt rett i at det som skjedde­ var et statskupp, men da han nevnte dette under guds­tjenesten rett etter 7. juni, og hadde tenkt å holde en egen bibellesning i Johanneskirken i den anledning, ble han stoppet av politiet. Det sier også noe om at Norge den gang var litt totali­tært.

LES OGSÅ:

• Grundtvigs tankegods lever i 400 nordiske folkehøyskoler

• Misjonæren som satte mennesket først

• Trenger vi et tidsskrift som Kirke og kultur?

---

Christopher Bruun

• 1839-1920
• Prest og folkehøyskolelærer.
• Hans navn er først og fremst knyttet til folkehøyskolebevegelsen.
• Grunnla i 1867 en folkehøyskole i Sel i Gudbrandsdalen, som senere ble flyttet til Vonheim i Gausdal.
• Som menighetsprest i Kristiania fra 1893 spilte han en viktig rolle som brobygger mellom kirken og kulturen.

---