Vingeklippet
 av lovsangen

Den første moderne lovsangen kom med de amerikanske Praise-utgivelsene midt på 1970-tallet. Snart ble krusningene en bølge av lovsang som flommet inn over Norge midt på 1990-tallet. Den trakk seg ikke tilbake, slik nye musikkuttrykk vanligvis gjør. Den inntok menigheter, festivaler og platebutikkhyller, og skyllet samtidig unna kristen pop og rock, delvis også tradisjonell kristen menighetsmusikk.

Glenn Gulli ga ut de populære lovsangsplatene Lær meg å telle og Sanger fra bønnenes bok, før han satset på en popkarriere.

Rudi Myntevik gjorde det enda bedre med lovsangsplatene Gud din skjønnhet, Sentrum, Hvem har du alltid vært og Verdens håp, før også han satset på en vanlig pop-karriere med platene Beauty Is Defeat. I 2012 var han med i Melodi Grand Prix med «You Break It You Own It».

Bjørn Aslaksen red høyt på lovsangsbølgen med platene Makten og æren, Mitt kjæreste eie, Hjertets melodi og En mektig vind, før også han dreide 180 grader som artist.

– Jeg ville aldri hatt lovsangperioden om igjen. Jeg ville i stedet vært en vanlig artist med en tydelig tro, uten hjelpeetiketten «kristen artist». I dag føles det helt meningsløst å skulle starte et møte med en halvtimes åndelig oppgiring, ved hjelp av stadig repeterende musikkrefrenger, og ofte platte tekster uten snev av litterære kvaliteter. Det er på høy tid at vi raserer den moderne lovsangsplattformen, og tenker helt nytt, sier 52-åringen fra Åmli som har bosatt seg på Fevik.

LES OGSÅ: – Det viktigste er ikke sangene vi synger, men hjertene som synger

Åndelig stemning

Bjørn 
Aslaksen ønsker fremdeles en tydelig og klar tro som fundament for sanger presentert fra møteplattformer og festivaler.

– Men det musikalske uttrykket må varieres, med salmer, vise, jazz, gospel og pop. Sangtekstene må ha substans ut over å bygge opp en åndelig stemning, gjennom lærdom fra Bibelen. Det holder ikke med rimvers om kjærlighet og ærlighet. Luther ba oss synge teologien inn i folket.

For hans egen del toppet det seg etter fire år som musikkpastor­ i en pinsemenighet på Sørlandet, hvor interne konflikter gjorde at han fikk avsmak for hele det karismatiske miljøet.

– Jeg reagerte spesielt på den høye hallelujafaktoren i håndteringen av mennesker som slet. Lovsangmusikken jeg selv stod i bresjen for, opplevde jeg bygde opp under en slik holdning. Jeg begynte å lengte tilbake til de enkle Bob Dylan-visene, de som hadde satt meg i gang som musiker, før jeg ble vingeklipt og fanget i en musikkform som mest av alt var en hjelpetjeneste for predikantene. Til slutt kunne jeg ikke gå på kompromiss med meg selv lenger.

Alvorlig bekymret

I dag føler han seg fri som artist. Fri til å skrive den musikken han ønsker, og de tekstene han opplever angår hele livet hans, ikke bare en åndelig del av det. På sin nye CD, Leaving In The Middle Of My Song, handler om hvor rart det var da datteren flyttet ut, om en fars livgivende hjerte (basert på Lukas 15), om en tale kona Sissel holdt for ham i fjor, om broren Olav som døde bare 28 år gammel, og om predikanter som i hans øyne er respektløse bedrevitere. På plata er også en sang om Saulus fra Tarsus, og bøddelen som er vitne til den mest omtalte henrettelsen i historien.

– Hva sier ditt gamle lovsangspublikum til de nye sangene dine?

– Noen liker det, andre ikke. Blant sistnevnte har flere uttrykt en alvorlig bekymring for min åndelige tilstand. Jeg registrerer også at mens jeg tidligere hadde flust av invitasjoner til å synge og lede lovsanger, har omtrent ingen menigheter gitt lyd fra seg de siste par årene. De ønsker tydeligvis ikke mitt nye repertoar, selv om det bibelske fremdeles er fremtredende.

LES OGSÅ: Mørk romjulsrock

Nytt publikum

At han nå blir invitert til arrangementer utenfor kirkeveggene, og får hyggelige tilbakemeldinger fra mennesker som ikke regner seg som kristne, er han takknemlig for.

– Det er et helt nytt publikum for meg. De viste seg aldri på lovsangmøtene mine, og det skjønner jeg godt. Nå synger jeg et språk de skjønner.

Halv lovsang

Norges fremste utgiver og distributør av kristen musikk de siste 35 årene, Oddvar Hjelvik i Mudi, opplevde at både mye av variasjonen i musikken, og kvaliteten i forkynnelsen, på mange måter ble endret da lovsangen fra omtrent år 2000 ble nærmest enerådende på den kristne musikkfronten.

– Den kristne popen og rocken forsvant etter en stund nesten helt, ofte til fordel for musikk med stadig repeterende strofer. Mange opplevde dette som 
positivt og fikk en ny giv, men etter hvert ble opplevelsen for mange heller frustrerende. Noe som dessverre førte til at man i stedet for nærhet, fikk en avstand til både Gud og fellesskapet.

Hjelvik syntes det ble for mye du-og-meg-Jesus-tekster på bekostning av forkynnelse i 3. person, slik man for eksempel har i Bill Gaithers «Han er min sang og min glede» og i bedehus-sangen «Jeg vil prise min gjenløser».

– Det er klart det finnes bra lovsanger, også med et innadvendt aspekt, men det må være en balanse. Ellers blir det bare en halv lovsang. Lovsangen til Gud bør være grenseløs, sier Oddvar Hjelvik.

LES OGSÅ: Lovsang på stadion

For øvrig minner han om at det fremdeles er lovsang som selger best til ungdom både fysisk og digitalt, og som de lytter mest på når det gjelder strømming.

– Polariseringen ser ut til å holde seg, men lovsangsuttrykket har likevel dreid i en mer variert retning. Sannsynligvis mye fordi de nye menighetene de 
senere årene har endret seg, og det er positivt, sier Oddvar Hjelvik.

Vil vise bredden

Årets Skjærgårds Music And Mission Festival toppes av gospelartisten Kirk Franklin, rockebandet Jerusalem og gospelsoulsangeren Samuel Ljungblahd. Bare seks av de 24 artistene på sommerens festival som er presentert på hjemmesida deres, er – i følge booking­ansvarlig Roar Eikil – rendyrkede lovsangsartister.

– Vi ønsker å vise bredden i kristen sang og musikk. Interessen for lovsang er fremdeles ganske sterk, men den har nok endret seg en del. Den typiske Hillsong-varianten er på retur, mens for eksempel norske Jesus Loves Electro, med sin elektroniske lovsang, har fått et stadig større publikum, sier Roar 
Eikil.

En del av liturgien

Vårt Land-journalist Stig-
Øyvind Blystad er lovsangleder 
i United Oslo, slik han tidligere var i Ungfila i Filadelfia Oslo.

– Modning og erfaring har gjort at jeg i dag er blitt mer bevisst på at lovsangen må henge sammen med resten av innholdet i gudstjenesten, som en del av liturgien. Da nytter det ikke å velge lovsanger ut i fra hvor fine og kjente de er.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Under planlegging av gudstjenester i United Oslo, ønsker man at lovsangen skal bygge opp under Guds storhet, innsikt i vår egen menneskelighet, behovet for Guds hjelp, og takknemlighet for at hans nåde er nok.

– Da vil lovsangen forsterke rammeverket for gudstjenesten og lede mennesker til bønnene, forkynnelsen og nattverden, sier Stig-Øyvind Blystad.