Vil gi tiggere noe å selge

Ivar Skippervold har siden slutten av 1960-tallet stått opp for sosial og politisk rettferdighet, men han har aldri satt seg inn i historien til det folket i Europa­ som kanskje har lidd mest, nemlig romfolk. Ikke før han for fire år siden stod ansikt til ansikt med en av dem. Venus kalte han seg. Han het egentlig Eleodor Caldararu og var 31 år.

– Han spurte alle han møtte i Grimstad og Lillesand om jobb – også meg. Han kunne ikke særlig norsk, han hadde ingen ­utdannelse, ikke noe hjemland, ingen felles historie med noen, og heller ingen religion. Da slo det meg: Hva gjør vi med tiggerne fra Øst?

Forteller historien

Lillesand-mannen Skippervold ansatte Venus i 20 prosent stilling i sitt eget selskap Arken. Gradvis ble både språk og kompetanse bygget opp. Underveis ble også ­arbeidsgiveren hans stadig bedre kjent med både arbeidskaren, folket hans, og historien deres.

Nå har Skippervold samlet det mellom to permer i boka Tiggere. I dag lanseres den i Kristiansand, i samarbeid med Kirkens Bymisjon og flere romfolk.

– Meningen er at romfolk skal selge boka, mot at de får halvparten av utsalgsprisen. Boka forteller historien deres, helt fra de forlot India på 900-tallet, og fram til den tredje, og foreløpig siste «bølgen» med romfolk som har kommet til Norge, sier Ivar Skippervold.

Han er ikke særlig imponert over magasinene romfolk bosatt i Norge hittil har solgt. Stort sett mener han det har dreid seg om dårlige Google-oversettelser.

– Jeg tror en bok som dette, om dem og deres historie, vil bidra til å gi dem den verdigheten de fortjener.

Talsmann

Miclescu Selejan (46) og Mihai Negrea (35) er med Skippervold på lanseringen. Førstnevnte er romfolk, og har vært med å gi ut gatemagasinet Folk er folk, som romfolk bosatt i Norge har solgt. Miclescu snakker hverken norsk eller engelsk, men gjennom oversettelsen fra rumeneren og kameraten Mihai, forteller han at han gleder seg til å selge boka Tiggeren.

Miclescu er ikke rom selv, men han er likevel entusiastisk. Han har universitetsutdanning i kroppsøving fra Romania, men da han kom til Norge for ni år ­siden, hadde han bare 10 ­danske kroner i lomma.

– De første jeg møtte på Oslo Sentralstasjon, var romfolk. De ga meg sigaretter, noen gode håndtrykk, og litt penger. Etter det har jeg prøvd å hjelpe dem, ved å tale deres sak i Norge, forteller Mihai Negrea.

Å tro

Preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Byfuglien, uttalte i 2015 at kirken ikke kan distansere seg fra at den har vært redskap for alvorlige overgrep og maktbruk mot tater- og ­romanifolk i Norge. Den historien er også med i boka til Ivar Skippervold.

– For meg er det blitt stadig ­viktigere at tro først og fremst må anvendes som et verb; hva vi gjør med troen vår. Da er vi på banen, da kan vi være med å endre sam­funnet. Da kan vi også gjøre noe med livssituasjonen for romfolket. Som subjekt, når det er snakk om en tro, blir vi aldri enige!