Kultur

Verdi­fellesskap i folkevandringenes tid

I Tyskland går debatten om behovet for en felles «ledekultur» i møte med innvandringen. En riktig og viktig diskusjon, mener kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Bilde 1 av 2

«Vi forteller hva vi heter, vi gir hverandre hånden og vi viser ansiktet. Vi går ikke i burka.» Ordene kommer fra den tyske innenriksministeren Thomas de Maizière (bildet), en framstående politiker med over 45 års fartstid i regjeringspartiet Kristeligdemokratene (CDU). I slutten av april skapte han debatt da han presenterte en tipunktsliste i Tysklands største søndagsavis, Bild am Sonntag. Her heter det blant annet at tyskere skal være opplyste patrioter som elsker sitt eget land, og at de politisk, åndelig og kulturelt er del av den vestlige verden.

Fellesnevneren for Maizières punkter er det omstridte begrepet «Leitkultur», som på norsk kan oversettes med ledekultur.

– Våknet sent

– Tyskland våknet ganske sent til det faktum at de hadde et flerkulturelt samfunn. Siden 1960-tallet har de hatt stor innvandring, først fra Sør-Europa og siden fra Tyrkia, som svar på en voldsom etterspørsel etter arbeid i industrien. Men de tenkte nok lenge at dette var arbeidsinnvandrere som snart ville reise tilbake, sier Karsten Aase-Nilsen.

Han er avdelingsdirektør på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, og driver bloggen Tysktime, om tysk kultur, historie og politikk.

– Utover 1990-tallet ble det økt oppmerksomhet om hva som var tysk kultur. Det skyldtes til dels en større bevissthet om at landet faktisk hadde fått et flerkulturelt preg. Men det hadde også sammenheng med debatten om ny tysk statsborgerlov på slutten av 1990-tallet, som endte med at Tyskland i 2001 forlot den gamle­ lovens avstamningsprinsipp til fordel for et mer moderne­ ­republikansk statsborgerbegrep. I denne situasjonen dukket ­begrepet om Leitkultur opp, altså forestillingen om definerende «tyske» verdier de nye borgerne skulle innrette seg etter.

Felles referanseramme

Begrepet «Leitkultur» føres tilbake til den tysk-syriske statsviteren Bassam Tibi, som i 1998 utga verket Europa uten identitet? Krise i det flerkulturelle samfunn. Siden nasjonal identitet ikke skal defineres ut fra avstamning, trengs en felles kulturell referanseramme, mente Tibi. For ham var det imidlertid snakk om en europeisk, og ikke en spesifikt tysk ledekultur – noe han senere beklager å ha blitt misforstått på. Tibis ledekultur skulle bygge på toleranse, mangfold, demokrati og at fornuft trumfer religion.

Først i 2000 ble det bråk om ordet, da den framtredende CDU-politikeren Friedrich Merz tok til orde for en tysk ledekultur, i møte med den muslimske innvandringen. Siden har debatten kommet og gått.

– Jeg syns det både er riktig og viktig å snakke om en felles, norsk kultur, selv om mange nok får litt gale assosiasjoner av det tyske begrepet ledekultur, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Høyre.

Norsk ledekultur?

– Det betyr­ ikke at man skal ha en monokultur hvor det ikke fins rom for mangfold og variasjon, men at det gir mening å snakke om en norsk kultur og noe vi har til felles.

Både Isaksen og SVs Bård Vegard Solhjell uttalte til Dagsavisen i mars at «multikulturalismen er død». Dette var en respons på det regjeringsoppnevnte Brochmann 2-utvalgets rapport om hvilke konsekvenser innvandringen får for det norske samfunnet.

Isaksen beskriver de Maizières tipunktsliste som «veldig gode punkter». På spørsmålet om ikke disse normene er laget for å ekskludere religiøse og kulturelle minoriteter, viser han til en tale den daværende britiske statsministeren David Cameron holdt på en sikkerhetskonferanse i München i 2011.

– Cameron mente at ideen om å bygge et samfunn på multikulturalisme er ferdig. Sam­tidig snakket han om hvordan det religiøse mangfoldet er en viktig del av den britiske identiteten, påpeker Isaksen.

«Vi trenger mindre av den passive toleransen vi har hatt de ­seneste årene, og en mer aktiv og sterk liberalisme», sa ­Cameron. Han mente at britiske statsborgere­ trengte en sterkere nasjonal identitet for å motvirke ekstremisme. På dette tidspunktet var det nærmest gått mote i å kritisere multikulturalismen blant europeiske statsledere. I oktober 2010 erklærte den tyske forbundskansleren Angela Merkel at multikulturalismen var død. I februar 2011 ga Nicolas Sarkozy den samme dødsdommen til det flerkulturelle prosjektet.

 Verdimessig integrering

Skribenten Mohamed Abdi gir Røe Isaksen medhold i at det er konstruktivt å diskutere en norsk ledekultur.

– Integrering handler gjerne om språk, skole og jobb. Det er selvsagt viktig, men vi trenger også en verdimessig integrering, og det mener jeg vi ikke har snakket nok om, sier Abdi.

Han omtaler ledekulturen som et kompass nye landsmenn kan bruke til å orientere seg. Samtidig mener han debatten fort havner i en blindgate om den blir for detaljfiksert. I fjor skapte kulturminister Linda Hofstad Helleland debatt etter en julehilsen på Facebook: «Vær stolt av det norske! Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt. ­Generasjoner har skapt det ­typiske norske.»

– Hellelands utspill var litt merkelig. Diskusjonen om hva norsk kultur er, blir snevret inn til ting man kan ta på og spise – sånt som kommer ut igjen på toalettet. Man snakker ikke om verdiene, mener Abdi.

Språk viktigere enn burka

Også sosialantropolog Thomas­ Hylland Eriksen (bildet) tror felles­kulturen bør utvikles i et annet register.

– Jeg har truffet norsk­pakistanere på ferie i Pakistan, som lengter hjem til Norge. Du kan stole på myndighetene og politiet, du har ikke imamer som banker på døra og spør om du er en god muslim, sier sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen.

– Mange nordmenn foretrekker dress og sushi. Jeg vil heller vektlegge at man skal bidra, ­betale skatt – det er langt viktigere for integreringen.

Eriksen stiller seg ikke direkte­ avvisende til de Maizières ti punkter.

– Men jeg ville nok lagt vekt på andre ting i norsk sammenheng. Man bør unngå å gi ­detaljerte instrukser om oppførsel på julaften og 17. mai, men heller å understreke noen felles normer og respekt for institusjoner: Å stoppe på rødt lys og å sende barna sine på skolen.

Han mener det aller viktigste er at alle i det norske samfunnet tar del i språkfellesskapet, slik at vi forstår hverandre. Om man bruker burka eller ikke, er mindre relevant.

– Det problemet tror jeg forsvinner av seg selv om folk føler seg hjemme. En venn av meg beskrev en gang øynene han så bak en burka, og sammenliknet det med blikket fra pønkerne­ på 1970-tallet. Det er blitt et ­opposisjonelt klesplagg for å vise fingeren til storsamfunnet.

Rabiat relativist

I debattene­ om flerkultur og nasjonale verdier­ har Eriksen lenge vært utpekt til hovedfiende blant dem som ønsker en tydelig og tradisjonsforankret norsk kultur. Men da han i fjor deltok i en Morgenbladet-debatt med historieprofessor Terje Tvedt, om «migrasjon, islam, godhet og norske verdier», var det mest påfallende hvor enige de to duellantene var.

– Det viste seg at jeg ikke var noen rabiat relativist og at Tvedt­ ikke hadde så imperialistiske tendenser som man kan ha fått inntrykk av. Dette understreker bare at hvis man setter seg ned og snakker sammen, så viser det seg at man har ganske mye til felles. Det gjelder også i møte med minoritetskulturer. Her har Facebook mye å svare for, hvor diskusjonene ofte blir overopphetede.

Selv mener han at han har blitt karikert, men også at han har moderert standpunktene sine.

– Jeg var aldri så ekstrem på 1990-tallet som det ble framstilt. Men det er riktig at jeg den gang la større vekt på retten til å velge sitt eget liv, mens jeg nå i større grad vektlegger fellesskapet – tyngdepunktet har forskjøvet seg.

For Eriksen skyldes dette blant annet at Oslos minoritetsbefolkning har blitt firedoblet siden 1990-tallet.

– Jeg har selv ledet forskningsprosjekter i Oslo Øst hvor folk sier de gjerne vil integreres, men de vet ikke hvordan. Myndighet­ene må gjerne komme med litt tydeligere signaler.

– Hvordan skal dette signalet­ låte?

– Det handler om å være ­tydelige på personforståelsen. Vi lever i et veldig protestantisk land hvor vi er opptatt av individets rettigheter og plikter. Dette er noe av det tyngste å tilegne seg om man kommer fra en slektsbasert kultur. Det handler ikke om religion, men om familieforståelse, og man ser det samme i sør-europeiske land hvor ætte­linjene er sterke, med storfamilie,­ mafia og pater familias. Er det jeg som bestemmer eller foreldrene­ mine? I Norge står individet, kjernefamilien og tilliten til staten sterkest, og beste­far er bare en koselig fyr du sitter på fanget til.

En protestantisk kultur

Nettopp den protestantiske arven blir gjerne trukket fram når man skal sette fingeren på det nordiske lynnet – ikke minst i dette Luther-året. Hvilken rolle skal religion og kirke spille i en norsk ledekultur? Hva innebærer det protestantiske for norsk kultur?

– Den kristne kulturen går mye dypere enn hvor mange som går i kirken eller ikke, sier Tordis Borchgrevink. Hun er sosialantropolog tilknyttet Institutt for samfunnsforskning og har forsket på flerkultur, innvandring og diskriminering i en årrekke.

– Den er en del av ryggmargen vår og Luther har hatt stor betydning for den norske væremåten.

Den pågående omskjæringsdebatten eksemplifiserer dette, mener hun. I religioner som ­islam og jødedommen ligger gudsforholdet i ritualer og handlinger, mens den lutherske troen har inderliggjort gudsforholdet.

Torbjørn Røe Isaksen er ikke i tvil om kristendommens betydning for norsk kultur.

– Kristendommen er en av de viktigste åndskreftene som har formet det norske samfunnet. Uten kunnskap om kristendommens historie og religiøse innhold blir vår politiske og kulturelle historie uforståelig. Det er for eksempel veldig vanskelig å forstå Peer Gynt om du ikke kan referansene til Bibelen, sier kunnskapsministeren.

Han er likevel usikker på om normene våre vil forsvinne om kristendommen svekkes, og påpeker at ideen om menneskeverdet fortsatt står sentralt i dag, på tross av sekulariseringen de seneste 50 årene.

På de Maizières liste handler ett av punktene om at religionen er kittet som holder samfunnet sammen. Dette kittet oppstår både i kirkene, synagogene og moskeene, mener han, men ­understreker likevel at Tyskland er preget av kristendom. Karsten Aase-Nilsen påpeker at dette også må romme retten til ikke å være religiøs.

– Har interessen for den protestantiske identiteten blitt styrket i Tyskland som følge av den muslimske innvandringen?

– Det er et veldig interessant spørsmål. De som fremhever Leitkultur peker gjerne på den kristne kulturarven, som kontrast til Orienten og muslimenes kultur. Men det paradoksale er jo at flertallet av protestantene i Tyskland er liberale i innvandrings- og flyktningspørsmål, sier Aase-Nilsen.

Han peker på undersøkelser som viser at over halvparten av deltakerne på det årlige kirkemøtet til den lutherske kirken, stemmer på De Grønne. Dess­uten forsvarer de ledende prestene nettopp religionsretten og retten til forskjellighet, og det samme gjelder i stor grad Den katolske kirke, mener Aase-Nilsen.

– Så det er ikke kirkene som er glad i Leitkultur-begrepet, men bestemte høyrepolitikere. Kirkene­ er opptatt av religionsfrihet, antirasisme, mangfold, multikulturalisme og menneskeverd – altså hele den såkalt politisk korrekte katalogen, sier Aase-Nilsen.

Likestillingsnøkkelen

Thomas Hylland Eriksen tror veldig mange av dagens kulturkonflikter bunner i synet på likestilling.

– Jeg har skrevet om dette før og mener vi må slippe jentene løs. Man må la muslimske jenter velge livsstil, utdannelse og partner selv – og ikke minst valg av religion. Hvis vi får til dette, tror jeg veldig mye er gjort. Om noen da vil dekke til håret av religiøse grunner, må de få lov til det.

Derfor mener han pragmatisk sett at det ikke er mest konstruktivt å kritisere andres religion, som når det for eksempel blir hevdet at islam er en totalitær ideologi.

– Det er elementær psykologi: Hvis noen kjefter på deg, kommer piggene ut. Jeg tror heller man må bruke lystprinsippet og si at Norge er et fantastisk land å bo i, men man må betale skatt, ha et tillitsfullt forhold til staten og respektere individets frihet.

Sammenlikningen med kulturradikalernes religionskritikk på midten av 1900-tallet, med Helge Krog og Arnulf Øverland i spissen, er derfor ikke helt treff­ende, mener Hylland Eriksen.

– Kristendommen er majoritetsreligionen og det oppleves annerledes å bli kritisert utenfra. At hvite, middelaldrende menn skal fortelle hva som er riktig, tror jeg ikke er veien å gå.

Selv om Tordis Borchgrevink ikke er begeistret for begrepet Leitkultur, syns hun den tyske debatten er veldig interessant, fordi den virvler opp noen vanskelig spørsmål.

– Det finnes kulturelementer som man ikke kan overlate­ til aggressive nasjonalister å håndtere. Det mener jeg vi har gjort i norsk sammenheng og i akademia i mange år. Vi har latt en aggressiv høyreside kritisere innvandrerkulturer for kvinneundertrykking.

Høyreekstreme fallgruver

Påstanden om at man ikke kan kritisere islam mener Hylland Eriksen blir motbevist hver gang man åpner avisa. Han er både skuffet og overrasket over hvordan debattklimaet utviklet seg etter 22. juli.

– Vi hadde en mulighet til å innse at flerkulturaliteten er en del av lufta vi puster i, men i stedet fikk vi en mer mistenksom offentlighet. Det var en forestilling om at trollene skulle sprekke i sola, men i stedet ble diskusjonene flyttet i deres retning, fordi man hele tiden måtte løpe etter og dementere deres utsagn.

Isaksen kaller ledekultur «en utpreget konservativ tanke», men mener likevel den kan finne­ gjenklang på tvers av de politiske partiene i Norge, og ikke bli ­annektert av høyreekstreme.

– For at dette ikke skal bli en farlig idé er det avgjørende at man anerkjenner at en nasjonal kultur ikke er statisk, men at den utvikler seg. Jeg ønsker at vi beholder tanken om at det å være norsk er noe særegent, samtidig som vi husker på at dette fellesskapet er litt annerledes enn for 50 år siden.

For Isaksen er det avgjørende å finne balansen.

– På den ene siden har man dem som drømmer seg tilbake til en idealisert fortid, med en homogen nasjonal kultur da alle var hvite og oppførte seg ordentlig. Dette idealbildet har aldri ­eksistert, for Norge har alltid rommet motsetninger og brytninger. På den andre siden er det noen som fremmer en veldig ­individualisert idé om at det ikke finnes noen felles kultur, men at kulturen er som et koldtbord man forsyner seg av etter eget forgodtbefinnende.

Kunnskapsministeren mener interessen for ledekultur viser at angrepene på forestillinger om en felles kultur har vært mislykkede. At vi har noe til felles, er det naturlige utgangspunktet, mener han.

– Da trenger man ikke lenger å «dekonstruere» seg vekk fra det norske, og forvanske diskusjonen om en felles kultur gjennom intellektualisering. For de aller fleste i Norge tar det som en selvfølge at det finnes noe som er norsk, og at nye landsmenn skal tas inn i dette norske. Men man må ikke tro at idealet er en 50-tallsmann som er redd for å spise indisk mat.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur