Våg å stå som Daniel

Et band formes, spiller konserter og gjør i løpet et par år alt de kan for å slå gjennom, men lykkes ikke til tross for en del interesse og nesten-kontrakter. De oppløses uten å ha gitt ut noe, og bandmedlemmene forsvinner inn i det man kan kalle vanlige liv. Kanskje var de bedre enn mange av sine samtidige som de så oppleve suksess? Man får aldri vite.

30 år etter får de en telefon fra et plateselskap. En forespørsel om det er mulig å inkludere en sang tilfeldigvis funnet et sted på nettet på en samleplate. Bandet sender like godt over de 20 sangene de har liggende fra den gang.

En bra historie

Albumet Style, Charm & Commotion med London-bandet Daniel Takes A Train har i skrivende stund vært ute i drøyt to uker og plateselskapet melder om at vinylversjonen snart er utsolgt. BBC, Channel 5, Daily Herald og flere andre store britiske medier har brukt plass på å fortelle historien om et band som egentlig ble oppløst i 1988.

Det endrede kjøpemønsteret i musikkmarkedet har hatt mange konsekvenser, og det sier sikkert sitt om demografi og platekjøpere at det er gode tider for forseggjorte­ gjenutgivelser med ekstraspor og omfangsrike hefter med lange, trykte biografier om dagen. Det Berlin-baserte selskapet Firestation har holdt stand i 20 år og har kun drevet med slikt retrospektivt arbeid og gitt ut britiske gitarband som ganske få har hørt om.

Om det er tilfeldigheter som har gjort at det er blitt slik, eller om det er et bevisst valg, er ikke lett å si, men selskapet har de siste par årene tatt det ett steg videre, nemlig over til å finne fram til band ingen har hørt om og som heller ikke har noen utgivelser å vise til.

LES OGSÅ: Tracy Thorns nye plate er en begivenhet.

Hitpotensial

I fjor var det snakk om det sensasjonelt gode albumet til Liverpool-gruppa Candy Opera, et band med en tilsvarende bakgrunn – i år heter ett av bandene Daniel Takes A Train.

Alt ser rett ut, fra tittelen på albumet til bildet av besetningen på coveret. Inntrykket av en «lost classic» som klikker på plass mellom Lloyd Cole & The Commotions og Aztec Camera i gitarpopmusikkens gylne tiår bekreftes av låten som ble snappet opp av Uwe Weigmann i Firestation, «I Don’t Want This Love», og det virker uforståelig at den avgjørende kontrakten skulle sitte så langt inne den gangen, med det hitpotensialet som ligger i dette skimrende popsporet.

At resten av platen, som altså består av demoinnspillinger fra den tiden bandet var aktivt, kanskje er litt varierende, ødelegger ikke en god historie, for det er lett å høre for seg hva dette kunne ha blitt i et stort studio og med en ordentlig produsent. Demo-preget forsterker egentlig bare fortellingen om platen som kommer med en forsinkelse på 30 år.

LES MER: Vårt Land skal være det naturlige stedet å gå for å lese om klassisk musikk 

Storytelling

Å gi ut og dokumentere band som absolutt ingen har noe forhold til eller som knapt er tilgjengelige for å promotere sin egen musikk høres kanskje ut som en vanskelig forretningsidé, og omfanget av den gode mottakelsen ser også ut til å overraske hovedpersonene selv. Spørsmålet om hvordan er det mulig at det fortsatt finnes så mye god uutgitt musikk der ute er interessant i seg selv, men i kombinasjon med bandhistorien blir dette storytelling av høy klasse.

Noe av det verste som kan skje et band som gir ut plate må være at anmeldere og journalister ikke går inn i selve verket og omtaler det på dets egne premisser. Av det jeg har sett av Daniel Takes A Train-omtaler, skrives det mest om nettopp musikkens litt uvanlige utgivelseshistorie. Det er den alle virker til å ville fortelle. Et band vies altså oppmerksomhet i 2018 uten at en eneste skandale, provokasjon eller stjernenykke ligger i bunnen. For hvordan var det nå igjen: Appellerer fortellingen om Daniel Takes A Train kanskje aller mest fordi den inneholder noe veldig vanlig?

Ufullført storhet

Per Petterson skriver om sin egen sene debut­ som forfatter i den nydelige ­essaysamlingen Månen over Porten (2004). 16 år med forsøk på å skrive kan oppsummeres med at det er lettere å leve med «det ufullførtes potensielle storhet» enn å gjøre noe ferdig. Selv om dette er en skildring av forfatter­ambisjonerrommer den også noe veldig allment og menneskelig.

På samme måte er historien om Daniel Takes A Train gjenkjennbar og vanlig. Forestillingen om alt som kunne ha skjedd hvis bare er jo mye vanligere i musikermiljøer enn de enestående suksesshistoriene, og med tanke på hvor mange som spiller eller har spilt i band, er det en historie som omfatter ganske mange mennesker. Sett på Style, Charm & Commotion, og du får romanen om det som burde ha skjedd spilt av for ditt indre mens du tar oppvasken og før du igjen går tilbake til ditt vanlige liv.

Gammeldagse formater

Fortellingen om Daniel Takes A Train gir dem nå en eksponering de ikke var i nærheten av da de faktisk holdt på. Bandet er visstnok samlet igjen, og skal spille releasekonsert neste måned. Den er allerede utsolgt. Som et av bandmedlemmene sier i et av TV-intervjuene: «Vi får håpe at vår historie inspirerer folk til å plukke opp gitarene igjen og begynne å spille.»

Musikken er foreløpig ikke tilgjengelig annet enn i gammeldagse fysiske formater (CD og LP), og kan bestilles fra Firestation direkte. Såpass må du gidde.