Musikk

Erfaringspop

Tracy Thorn er som en slags smartere venninne – en stjerne som likevel ikke er så fjern at hun føles helt distansert fra ens eget liv. 

Det er en liten begivenhet at Thorn kommer med nytt album i 2018. Hun er en av Storbritannias mest utholdende artister de siste 35 årene, og for noen av oss er hennes stemme og tekster også blitt en slags konstant i livet, til stede gjennom ulike faser. Hun representerer mye av det som er så riktig med musikken som har røtter tilbake til den britiske ­indie-scenen på 1980-tallet og som nå er blitt voksen.

Det er kanskje ikke til å unngå at man i et slikt tilfelle føler en slags tilknytning til henne, eller bildet man har laget seg av henne:­ en slags smartere venninne,­ et forbilde og ikon, en stjerne, men likevel ikke så fjernt svær at hun føles helt distansert fra ens eget liv.

Også skribent

I tillegg til en lang artistkarriere har Thorn i senere år etablert seg som en ­interessant stemme som skribent og kommentator. Hun har fast spalte i magasinet New States­man. Her leverer hun skarpe analyser av fenomener i samtiden, nå nylig om lang erfaring med å bli beskrevet av mannlige musikkjournalister: «'Not technically beautiful, she has an engaging laugh': 35 years of being described by men», er den treffende tittelen.

Hun har også rukket å utgi to bøker. Den første skildrer hennes egen vei fra den uavhengige scenens spede begynnelse i post-punkens England til gjennombrudd og suksess (og ti plater) med bandet Everything But the Girl sammen med ektemannen Ben Watt.

Selvbiografien Bedsit Disco Queen er en morsom skildring av en formativ og spennende periode i den britiske popmusikken. Boken illustrerer også noe som må sies å være et trekk i tiden: Noen av datidens smarteste poptekstforfattere har i tillegg blitt noen av samtidens mest interessante penner, med beretninger som har verdi langt utover det rent dokumentariske eller som skildringer for de få innvidde.

Modning

Record kommer med beskrivelsen «nine feminist bangers». Første gjennomspilling avslører noen opptempo-låter, som nok er ment for dansegulvet. Disco-temaet til tross: Det er som alltid hos Thorn snakk om en tilbakelent stil her. Det er voksen dansing det er snakk om, med livserfaring og kvinne­frigjøring som tematiske underlag.

Til tross for den offensive påskriften, kan årets utgivelse ved de første gjennomhøringene til og med virke noe anonym. Men noe av det fine med voksenlivet er jo at ikke alt trenger å være så umiddelbart: Det er tid å vente på at ting utvikler seg, før man prøver seg på en definisjon ­eller formulering. Hva dukker opp når motivet strekker seg ut i tre dimensjoner? Slik har det også vært for meg de ukene jeg har lyttet til albumet: låtene begynner å åpne seg opp, ei linje her og ei der.

Skilsmisse

Platen åpenbarer etter hvert mange minneverdige­ tekster. Thorn har utviklet en særegen poetikk på soloplatene sine i senere år. På Love and Its Opposite fra 2010 fremstår ­låten «Oh, The Divorces» som den sterk­este samlivsbruddskildringen­ jeg kan huske å ha hørt – med ­åpningslinjene «Who's next, who's next? Always the ones you least expect».

Uten staffasje i det musikalske kompet, med kontrollert patos og i et metaforløst språk formidler den uskolerte, rolige autoriteten i Thorns stemme hvilke konsekvenser en skilsmisse får for alle rundt paret, når de plutselig må velge side.

Usentimental

Løftet om å lage «feminist bangers» innfris på årets album i flere av sang­ene, som har et uttalt kvinneperspektiv. «Babies» handler for eksempel om en som har gått fra å frykte å få barn som ung til å nå en livsfase hvor kun det å få barn er godt nok. Thorn har selv tre barn. Om hun snakker om egne erfaringer vites ikke, men låten viser i alle fall hvor usentimental Thorns ­poetiske metode kan være:

«Every morning of the month you push a little tablet through the foil. Cleverest of all inventions. Better than a condom or a coil. Because I didn’t wanted my ­babies until I wanted babies. And when I wanted babies, nothing else would do but babies.»

Det er ellers fine skildringer av kjærlighet i Facebooks tid og om å oppdage musikkens kraft for første gang her, i tillegg til de nevnte sporene som inviterer (medsøstre) ut på dansegulvet.

Voksen lyd

Uttrykket «voksent lydbilde» forbindes gjerne med noe satt, kjedelig og tilbake­skuende. Dette albumet fremstår som relativt moderne og lite nostalgisk i så måte, med utstrakt bruk av synth, programmerte trommer, pumpende basslinjer og bare en og annen gitarlinje.

Man kunne eventuelt holde den noe sobre stilen som gjennomføres på platen mot den. Men i Thorns tilfelle fungerer i alle fall delvis disse sidene ved produksjonen og låtene som et bakteppe for en særegen stemme og sterk tekstforfatter. Record er et ­naturlig nytt kapittel i en lang ­artistkarriere. Og om platen på sin måte kunne representere en variant av det neste voksne lydbildet, er det mer enn greit.

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk