Teater

Trøstende dikt fra det hinsidige

Skuespillerens tap inspirerte Demian Vitanza til å skrive scenedikt fra det hinsidige. – I vår tid vet vi ikke alltid hvor vi skal lete etter mening, sier han.

– Den som har opplevd tap, vil lete overalt etter det som er blitt borte. Jeg tror et av problemene i vår sekulariserte tid, er at vi mangler en idé om hvor vi skal lete, sier dramatiker og produsent Demian Vitanza.

I forestillingen Tyngde forsøker han å trenge inn i den menneskelige lengselen og letingen etter mening og trøst. To monologer, også omtalt som «scenedikt fra det hinsidige», blir fremført fra steder vi vanligvis ikke har tilgang til. Nærmere bestemt fra plantenes rike og fra verdensrommet. Det ene er fra før livets begynnelse, det andre fra etter livets slutt.

Kunst og liv

Den ene av monologene i Tyngde ble til etter samtaler med naboen – og skuespilleren – Terje Strømdahl. Da de to først møttes, hadde Strømdahl akkurat mistet mannen sin.

– Jeg tenkte ikke den gangen at jeg skulle bearbeide samtalene kunstnerisk. Så opplevde jeg selv noe som gjorde at jeg fant trøst i Terjes fortelling. Blant annet handlet det om hvordan mannen hans omformet sin egen ensomhet til en kjærlighet for planter, forteller Vitanza.

Synsvinkelen ble lagt hos den avdøde: Når Strømdahl tirsdag entrer scenen under Ibsenfestivalen i Oslo, spiller han en karakter inspirert av livet til sin kjærlighet.

LES OGSÅ: Mer skjør enn slem Hedda Gabler

Utstøtt fra fellesskap

Ensomheten vi alle deler og søken etter fellesskap er en grunntone i forestillingen. Hos Strømdahls karakter blir en sterk søken etterfulgt av et umulig krav. Han er homofil og drar til Oslo for å utvide horisonten. Det han finner fram til, er et svært konservativt trossamfunn. Her får han ikke lov til å leve ut sin seksuelle legning.

– Det går ikke i hop. Resultatet er en enorm krig mot selvet og mot sitt eget begjær. Han river seg løs, og treffer etter hvert skuespilleren, altså Terje, sier Vitanza.

Manusforfatteren forteller at det ikke har vært noe poeng for ham å skrive samfunnskritikk.

– Samtidig berører våre liv også alltid det politiske.

Karakteren legger kristendommen bak seg, men ikke åndeligheten og nærheten til skaperverket. Den finner han igjen i botanikken.

Men med det grønne prosjektet oppstår det også en slags glipe mellom ham og hans nærmeste. Plantenes verden er et domene som uinnvidde ikke kan nå inn i, og et bilde på at vi aldri helt ut kan forstå hverandre.

LES OGSÅ: På Den Nationale Scene forvandles Vildanden til et grufullt hevndrama

Frihet og ansvar

Hvordan har det vært å komme så nær en annen persons historie, kjærlighet og savn i det kunstneriske arbeidet? Har det bydd på utfordringer?

– Ydmykhet må alltid ligge til grunn for slike møter. Samtidig kan man ikke bli for ydmyk, man tørre å ta noen grep, slik at det blir kunst. Det finnes etiske utfordringer knyttet til hva man velger å løfte fram, og hvordan. Da gjelder det å snakke sammen. Slikt pleier å løse seg i samtale med mennesker som forstår verdien av kunst, svarer Vitanza.

Kunsten, som religionen, har alltid dvelt ved døden og det hinsidige. Det beste en kan gjøre er å forsøke å sirkle inn temaet og lage et omriss, fremhever Vitanza.

– Det trenger ikke nødvendigvis å være sant, men bare det å prøve å snakke om døden kan være trøstende. Der har både religionen og poesien noe å tilby.

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Teater