Tror tiden er moden for en ny Jesus­vekkelse

Gregers Lundh og Hans Erik Schei (Hes) var sentrale musikalske og forkynnende aktører i Guds fred tidlig på 1970-tallet. Folk ble invitert fra gata og inn til møter i Trefoldighetskirken i Oslo. Det var smekkfullt, folk satt og lå i midtgangen. Grethe Salomonsen, en annen sentral aktør i Guds fred, hadde måttet krangle­ med organisten for å få lov til bruke gitarer i kirkerommet.

Instrumentbruken var ikke noe problem i Langesundhallen sist helg, under årets Skjærgårdssang. Der 3.000 godt voksne­ mennesker sang med på Guds fred-sangene «Leg meg Herre», «Vi er søsken» og «Fall til ro». Under årets Korsvei sang duoen de samme sangene i to og en halv time før publikum var fornøyd.

– Jeg tror kirken, ja hele Norge, er moden for en ny Jesusvekkelse. Enkle og kraftfulle viser med tydelige tekster om Jesus, troen, og himmelen som venter, trengs virkelig nå, sier Gregers Lundh.

– Etter mange år med likegyldighet, komfort og utydelighet, opplever jeg at stadig flere på nytt vil ha klare ord for pengene. De vil også at kirken skal være kirke, og da har slike rett-på-sak-gatesanger en viktig funksjon, sier Hes, som etter Guds fred-tiden har han jobbet i Kirkens bymisjon og vært aktiv i Sub Church.

LES MER: Hip hop-stjerner rapper om Gud

Glidende avkristning

De to karene fra visegruppa Kari Hansa og Gregers Hes, som ga ut album som Vi er søsken, Brødskiva,­ og Guds Fred for over 40 år ­siden, blir blanke i øynene­ når de snakker om hva som skjedde i Norge i 1972. Og som de tror kan skje igjen.

– Med Jesusvekkelsen åpnet landskapet seg. Det var en bølge med Jesus-begeistring, hvor forkynnende sanger i et ungdommelig språk, nærmest rant gjennom hjertene i hurtig tempo, sier Gregers Lundh.

Kari Hansa og Gregers Hes spilte inn flere plater med forkynnende sanger under Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Fra venstre Hans Eric Schei (Hes), Kari Saastad, Hans Olav Mørk og Gregers Lundh. Foto: Vårt Land/arkiv

Etter flere år som lektor ved St. Sunniva skole i Oslo, deretter jobb som sokneprest i Engehaugen kirke på Gjøvik, har 63-åringen stemt den gamle kassegitaren. Han har hentet fram Guds fred-sanger fra skapet, og lagt ut på nye forkynnertokter med Hes, som hadde tverrfløyta klar.

– Skal vi gjenvinne det kristne engasjementet, er Jesus-begeistring et stikkord. For meg har det alltid vært litt vanskeligere å forstå Gud, sier Lundh.

– Hvorfor trakk Jesus-bølgen fra 1970-tallet seg såpass raskt tilbake?

– Tidlig på 1980-tallet gled mange nordmenn, også flere tente kristne, sakte over i en sløvhet og likegyldighet, som nå fikk prege samfunnet vårt. De kommersielle kreftene, med jappetiden og discokulturen, påvirket også de kristne miljøene, og musikken de benyttet. Folk ble mer sløve, det var en glidende avkristning, hevder Hes.

LES MER: Gospelens påskebudskap som livsstil

One way

I ungdomstiden var ikke de aldrende Jesus-hippiene Hes og Lundh redde for å provosere, eller gå på tvers av strømninger og trender. Ved å stå på barrikadene for Jesus, ble de beskyldt for å være kristenfolkets AKP. I stedet for en knyttneve, holdt de one way-pekefingeren høyt hevet. For Gregers Lundh hadde det en forhistorie: Etter å ha blitt utvist fra Kristelig Gymnas, fordi han var i opposisjon til skolens verdier, vendte han seg mot ateismen. Etter et års tid fant han den så innholdsløs at han snudde 180 grader – mot Gud.

– Jeg søkte etter mening i ­livet mitt. Det var det mange som gjorde, og fremdeles gjør. Som kristne har vi gode nyheter for søkende mennesker.

Under Skjærgårdssang ljomet refrenget fra «Vi er søsken» ut i hallen: «Vi er søsken, sammen skal vi sloss. Vi vil kjempe mot hat og løgn og lunkenhet som hersker over oss».

LES MER: Skulle bli forkynner, valgte soulkarriere

Avtrykk av Gud

– Er slik krigsterminologisk forkynnelse fremdeles relevant?

– Ja, i tillegg til andre formidlingsformer. Kristenheten ser i dag ut til å ha glemt den åndskampen som fremdeles eksisterer. At det onde finnes, er ikke vanskelig å se. Guds folk må kjempe mot den ondskapen, også i sangene vi synger, sier Gregers Lundh.

– Er mennesker i dag klare for den «gamle» tydeligheten?

– Det er en ny frimodighet på gang. Det å være tydelig kristen i dag, oppleves av de fleste som mer eksotisk enn sært. Derfor kan vi også markedsføre det vi tror på med stor frimodighet. Folk forventer det, sier Gregers Lund.

– Troen er både et avtrykk og et nærvær av Gud. Derfor har vi ikke noe å frykte. Heler ikke når det gjelder å forkynne om himmelen, sier Hes.

– Vår dødsdag vil være vår himmelske bursdag, hevder ­Gregers Lundh.

LES MER: Tønes tyr til skriften

En ny-kristen Rune Larsen var ikke så glad i Ten Sing-musikken, så han startet Gospel Bergen, med et annet musikalsk uttrykk. Larsen har aldri sluttet å synge kristne sanger, uansett publikum. Foto: Vårt Land/arkiv

Toner flagg

Rune Larsen var en av de eldste gospeltraverne under årets Skjærgårdssang. Etter at han, til manges store overraskelse, ble kristen på slutten av 1960-tallet, har han fortsatt å forkynne gjennom sang og musikk - parallelt med at han har sunget «verdslige» popsanger.

– Jeg har aldri vært redd for å tone flagg, fordi jeg aldri har skammet meg over evangeliet. Hadde Rune Larsen anno 1970, møtt dagens utgave av samme mann, ville nok likevel førstnevnte ment at jeg var blitt litt satt og lunken.

– Er du blitt satt og lunken?

– Jeg står ikke like mye på barrikadene som før. Jeg har moderert meg litt også, det skulle vel nesten bare mangle - så skjellsettende som omvendelsen min, og iveren etter å fortelle om den, var.

Før Rune Larsen ble kristen, hadde han holdt flammende foredrag mot kristendommen. Den virket for lettvint, syntes han.

– Da jeg fant ut at det måtte være en skaper bak universet, skjønte jeg at det for Gud ville være peanuts å la Jesus stå opp fra de døde, som jeg tidligere mente var usannsynlig.

LES MER: Mange musikaler med smak av religion

Fungerer overalt

Da Rune Larsen på 70-tallet sang sanger med skarp bibelsk brodd, gikk sangene som oftest «rett hjem». Tematikken var i tiden. Det mener 69-åringen fra Bergen at dem fremdeles er.

– Jeg tenker aldri på hvilke sanger som passer for et bestemt publikum. Kristne sanger fungerer overalt, hvis de som lytter tror på den som formidler dem. Oppleves formidlingen ekte, er min erfaring at også kirkefremmede tåler nokså­ «kraftig» forkynnelse.

– Bør de som er unge i dag heller finne sin egen musikk, enn å repetere foreldrenes musikk?

– Jeg tror ikke det er noe ­enten-eller. Nye musikkuttrykk er viktig, og vi eldre må være åpne for det. Samtidig kan det være nyttig å minne både yngre og ­eldre om hvor bra, og slitesterke,­ gamle gospel-låter, salmer, eller rock ‘n’ roll-låter, kan være.

LES MER: Sgt. Peppers - en forløper for Jesusvekkelsen

Fikk musikkens gave Tore Aas og hans Oslo Gospel Choir presenterte den nye musikalen Messiah under Skjærgårdssang. Koret som neste år har 30-årsjubileum, var Norges mestselgende plateartister under hele 1990-tallet. Det flere ikke vet, er at en av sjefene i et av Norges største plateselskap, sa han ville gi koret en attraktiv kontrakt hvis de sang mindre om Jesus.

– Jeg svarte at vi var et gospelkor, og da sang man om Jesus. Å tone ned det kristne budskapet, har aldri vært noe tema.

Tore Aas synes han skylder Gud å forkynne det kristne budskapet

– Jeg fikk musikkens gave fra Gud.

LES MER: Gregers Lundh snakker åpent om fortapelsen

Tore Aas sier han fikk musikkens gave fra Gud. I 1988 startet han Oslo Gospel Choir, som ble Norges mestselgende plateartist på hele 1990-tallet. Koret har alltid hatt forkynnende tekster. Foto: Vårt Land/arkiv

Gospel er forkynnelse

I tenårene hørte Tore Aas at Gregers Lundh, Hans Erik Schei og de ­andre i Guds fred-fellesskapet, sang og vitnet i Trefoldighetskirken. Han ble enda mer inspirert til å formidle troen sin musikalsk.

– Men det måtte skje gjennom mitt musikalske uttrykk: Gospel. Det ble starten på Oslo Gospel Choir, forteller han.

– Er det lettere å være direkte i trosformidlingen i gospel enn i andre musikkformer?

– Ja. Gospel handler jo om forkynnelse, og det forstår folk, enten de er kristne eller ikke. Mens lovsang er for kristne, er gospel for alle. Samtidig er det en fare at noen bare digger gospelrytmene og stemningen, og glemmer tekstene, sier Tore Aas.

LES MER: Jesusvekkelsens vekst og fall

Har mistet retningssansen

Bill Maxwell fikk lørdag Fyrlysprisen, som hvert år deles ut av Skjærgårdssang til en person som har betydd spesielt mye for kristen sang og musikk. Maxwell, som ble kristen i 1971, ble like etter kontaktet av Andrae Crouch.

Året etter omvendelsen, satt Maxwell på en nattklubb i USA og fortalte musikerkollegaen Fletch Wiley, som også deltok på årets Skjærgårdssang, at hvis han ikke ville gå til grunne av heroin, måtte han gi livet sitt til Gud han også. Det gjorde han. Dermed hadde Crouch en ny toppmusiker.

– Er det stor forskjell på kristen musikk før og i dag?

– Før skrev og fremførte mange av oss evangeliske sanger fordi vi ikke kunne la være. Gud hadde tross alt reddet livet vårt. I dag er det mer slik at menighetene bruker musikk med mange­ repetisjoner som et element i gudstjenesten. Kristne skriver nesten ikke sanger lenger, og det er trist, sier mannen som spilte trommer og produserte for ­Andrae Crouch fra 1972 til 1986. Før han begynte i den kristne «supergruppa» Koinonia.

Saksofonisten og fløytespilleren Fletch Wiley spilte med Crouch fra 1972 til 1986.

– Under Jesusvekkelsen var mange klar over veien til Gud, mens det i dag virker som mange har mistet den åndelige retningssansen. Gud, og Den hellige ånd, kan lede oss tilbake, hvis vi er åpne for det, hevder Fletch Wiley.