Religion

Tror på fortellingen

Fredag starter Fortellerfestivalen, som i år har tro og tvil som tema. Troen på selvforbedring er vår tids fremste religion, mener festivallederen.

– Jeg har lest mange selvhjelpsbøker, gått på yoga og meditasjon, og tatt kurs i stressmestring. Jeg er ikke så sikker på om det hjelper. Men troen på at man skal klare det, den er der!

Mette Kaaby leder Fortellerfestivalen for andre året på rad. Hun har ønsket å gi festivalen en mer samfunnsaktuell og politisk profil. I en bokhandel i Oslo sentrum demonstrerer hun hvorfor avdelingen for selvhjelpslitteratur er relevant for årets festivaltema: Tro og tvil.

– Tanken om at vi kan for­bedre oss er kanskje den sterkeste troen i vårt samfunn – at vi kan utvikle oss og nå våre mål. Men hvis man spør seg hva man faktisk har klart å endre, er listen gjerne kort.

Enkeltmenneskets potensial tematiseres blant annet i ­åpningsforestillingen «Tro», hvor en biskop, advokat, og næringslivsleder intervjues om hva de tror på og hva som driver dem.

LES OGSÅ: «Ta kontroll over vanene dine,» står det på et banner jeg rett som det er sykler forbi.

En roses duft

Nettopp Selvhjelp var tittelen på forestill­ingen Åsleik Engmark arbeidet med til årets festival. Men da komikeren­ døde i februar, ­takket Svein Tindberg ja til å steppe inn i Engmarks fravær, med den ­nyskrevne forestillingen Hjelp meg i mi vantru.

– Det var både vanskelig og lett å ta utfordringen. Vanskelig, både fordi jeg har hatt liten tid, og fordi jeg var en av dem som gledet seg til å le og bli klok av Åsleiks forestilling. På den ­andre siden var det lett, fordi
jeg skyldte­ ham å si ja. Jeg gjør det med tungt hjerte, og med glede.

Tindbergs forestilling blir ikke om selvhjelp, men står solid fundert på festivalens tema om tro og tvil. Han har tidligere jobbet med blant annet Markusevangeliet og den kritikerroste forestillingen Abrahams barn, om jødedommen, kristendommen og islam.

– En av grunnfortellingene i begynnelsen av Toraen, Babels tårn, handler om hovmod. Her gir Gud mennesket den største straffen det kan få: Han fratar dem kommunikasjonen.

For Tindberg sier dette noe om fortellingenes kraft. Spørsmål knyttet til tro og tvil burde ifølge ham vekke interesse også utenfor de troendes rekker.

– Enten man tror eller ikke tror, er begrepet «tro» interessant. Å tørre å gi seg hen til noe som ikke kan bevises, enten det er kristen tro, kjærlighet eller vennskap. Alt kan ikke bevises, enten det er en komposisjon av Bach eller en roses duft.

Det handler også om å tro på fortellingenes gyldighet.

– Hvis jeg skal stole på Markus' evangelium, så må jeg også stole på at noen har gjenfortalt det korrekt til det ble skrevet ned rundt år 70.

LES OGSÅ: Kan litteraturen være redningen for «generasjon prestasjon»?

Slampoetisk forkynner

Verken Tindberg eller Kaaby mener fortellerkunsten har blitt mindre relevant i informasjonssamfunnet.

– Fortellingen er et møte mellom fortelleren og lytteren, sier Kaaby. Fortellingen skaper forståelse, interesse og samtale. Den ønsker å imøtekomme den man henvender seg til.

Festivallederen beskriver Tindbergs forestilling som en «selvrefleksjon i slampoetisk ånd, med innslag av Ibsen og ­Bibelen», en beskrivelse han ­omfavner. Men siden han tok oppdraget for bare noen få uker siden, vil han ikke si for mye om resultatet.

– Det tror jeg ikke jeg vet før ti på åtte på fredag. Men nå må jeg rett og slett tørre å stå der og være meg selv. Jeg har ikke tid til å gjøre det strøkent og polert, men hva kan vel være morsommere enn en mann på 63 år som prøver seg som slam-poet?

Det han vet, er at han vil ­berøre Engmarks bortgang.

– Når festivalen har ­utgangspunkt i tro og tvil, og du må hoppe­ inn fordi en venn er død, blir det idiotisk ikke å ta ­utgangspunkt i det. Både jeg 
og publikum kommer til å ha 
én ting til felles: At vi egentlig skulle ha sett Åsleik på scenen.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion