Trettende treningstrekant
Med overtydelige tegnede typer byr Ari Behn på et overflateunivers som aldri angår.
Med karikerte, nærmest overtydelige tegnede typer, byr Ari Behn på et overflateunivers som etter hvert oppleves som trettende, skriver vår anmelder. F.v. Svein Solenes, Espen Hana og Kikki Stormo.
Tommy Ellingsen/Scanpix
I programmet til Treningstimen, forsikrer teatersjef Arne Nøst oss om at han ikke ante hvem som hadde skrevet stykket, da han fant det så fengende at det var verdt en oppsetning. Stykket var sendt inn anonymt og overraskelsen stor, da det viste seg å være skrevet av Ari Behn. Med slik informasjon burde mitt forutinntatte blikk feies av banen, dessverre innhentes det like raskt i et skuffende, klisjefullt Behn-univers.
Trekantdrama. Skuespillerinnen Lydia Behrens (Kikki Stormo) har vært borte fra rampelyset i flere år. Nå skal hun tilbake, litt for godt hjulpet av sin ambisiøse forretningsmann og ektemake Anton Sommerfeldt (Espen Hana), som for øyeblikket har leid inn personlig trener (Svein Solenes) for å få henne i form.
Slik tar Ari Behn tilsynelatende «tempen på tiden». Det personlige trener-fenomenet blir en katalysator for et trekantdrama, der ingenting egentlig er som vi tror. Sommerfeldt har fortid som gangster og egentlig ikke noen andre ambisjoner enn for seg selv. Treneren er en forkrøplet fengselsfugl mer besatt av hevn enn trening, mens Lydia Behrens drar tankene i retning av Ibsens innestengte Nora. Uten å røpe for mye - selve treningstimen skal vise seg å by på langt mer blodsmak enn det melkesyre kan frembringe.
