De siste par dagene har norske kirkefolk benket seg rundt den danske TV-serien Herrens veier. Den kritikerroste serien om en dansk prestefamilie har skapt begeistring og debatt i hjemlandet, og hadde onsdag norgespremiere på NRK.
– Jeg er vilt begeistra! sier Merete Thomassen, prest og professor på Teologisk fakultet etter første episode.
Ingvild Osberg, prostiprest i Borg og medlem av Presteforeningens sentralstyre, er litt mer forbeholden.
– Noe av dette er fjernt fra det prestelivet jeg og mange av oss kjenner. Man skal aldri si aldri, men at en bispekandidat går rett på fylla etter å ha tapt et bispevalg, anser jeg som usannsynlig, sier Osberg.
Sorte hull
I serien møter vi presten Johannes, kona Elisabeth og deres to sønner August og Christian, som også er prestespirer. Alle i familien har sitt å slite med. Johannes taper valget som ny biskop i København etter en debatt der han fremstår som islamkritiker og antifeminist. Han reagerer med å drikke seg snydens og være utro, eller som Elisabeth sier: «han er gått ned i et av sine sorte hull igjen».
Men også sønnene har egne ambisjoner og problemer, der særlig den ene, Christian, kjemper desperat for farens gunst.
Helle Kaufmann Gjerde er kirketjener i Hjartdal menighet av Den norske kirke. Hun kommer fra Danmark og har bodd i Norge i 27 år. Nå er hun i gang med å se Herrens veier for andre gang, og gleder seg til å kunne snakke om den med kollegene.
– Jeg synes serien er veldig god og mener den reiser en rekke viktige spørsmål om for eksempel nestekjærlighet, misbruk og forhold i familien og i kirken. Innholdet åpner for mange diskusjoner som kirken kanskje mangler. Jeg håper serien kan bidra til at kirken også kan åpne for samtale om slike spørsmål, sier hun.
LES OGSÅ: Prester i populærkulturen
Dødsangst
I åpningsscenen holder Johannes tale der han snakker om sitt kandidatur som biskop.
Måten han her beskriver kirkens rolle, var fascinerende, syntes Ragnhild Jepsen, domprost Trondheim. Hun opplevde også andre scener i første episode som verdifulle, og trekker frem en samtale mellom Johannes og en døende mann. Han er ingen troende, og samtalen er svært knapp, men til slutt insisterer Johannes på å synge salmen «Opp alle ting, som Gud har gjort». Snart synger de to eldre mennene sammen med sprukne stemmer, vers etter vers.
– Det som der ble frigjort om dødsangst, tro, tillit og håp, gjorde inntrykk på meg, sier Jepsen.
– Det som slår meg, er at serien virkelig går inn i eksistensielle problemstillinger, ting som ikke gjelder bare prestefamilien, men som er allmenne, sier hun.
LES OGSÅ: Bjarte eller «Bjarte»?
Sammensatte
Ingvild Osberg har sett første episode og roser den både for skuespillerprestasjoner og historiefortelling.
– Serien forsøker å gi et bilde av mennesker som er sammensatte og likevel finner glede i å bli prester. Det er positivt at de finner det interessant å lage en serie med utgangspunkt i et presteliv. De bruker ikke bare presten som en bifigur eller en streng og ondskapsfull karakter slik vi ofte har sett, sier Osberg.
Merete Thomassen mener serien vitner om at presterollen i film har forandret seg:
– Skikkelsene vi møter i serien var verken demoniske eller latterlige, slik som prestekarakterer tidligere gjerne er blitt fremstilt i film. Her har de kanter og brodder, ambisjoner på egne vegne og likevel et oppriktig ønske om å gå inn i denne tjenesten. Det var noe avslørende ved disse karakterene, det at man gjerne vil fremstå som en ydmyk Herrens tjener, men likevel er fulle av sitt eget, sier hun.
LES OGSÅ: NRK-komiker ville bli prest
Ærlig
Første episode avslutter med at Johannes bakfull må forrette i begravelsen til mannen han hadde den vanskelige sjelesorgsamtalen med. Etter å ha holdt en rørende tale, presterer han å falle ned i graven under jordfestingen.
– Det gir kanskje ikke et realistisk bilde av hvordan skuffede bispekandidater reagerer, men peker likevel på det menneskelige, det forfengelige, og de høye, moralske idealene som brister. Den er ærlig om presters sårbarhet, synes Thomassen.
Avslutningsscenen lyktes blant annet fordi den fremhevet en spesiell side ved kirken som arbeidsplass, mener hun.
– Noe av det surrealistiske ved å jobbe i kirken er at arbeidsplassen din på den ene siden er dette hellige rommet, der du skal gå inn i en sakramental virkelighet. Samtidig har du møter, du spiser matpakken din, eller du går på toalettet for å freshe opp sminken før du skal videre til en avtale. Jeg har alltid tenkt mye på denne rare kombinasjonen. Og kontrasten ble så ekstra stor når presten hadde gått på fylla. Men hans neste avtale var ikke et møte som i det vanlige arbeidslivet. Det var en begravelse.
Promo
Som kirketjener kjenner Helle Kaufmann Gjerde seg igjen i flere av situasjonene der de ansatte møtes rundt bordet for å drøfte det daglige arbeidet. Hun tror nok likevel at det er forskjeller på presters autoritet i Danmark og i Norge. Selv om dramatikken tar overhånd i flere av episodene, mener hun det ikke er mer enn man må kunne tillate seg i en dramaserie.
– Jeg synes kirken nå bør gripe sjansen og kanskje bruke serien til å øke interessen for kirken, mener hun.
Det skjer ikke ofte at Den norske kirkes nettsider promoterer en TV-serie. I helgen har du øverst på kirkens nettside kunnet finne en artikkel som konstaterer at serien er en stor suksess i Danmark - «og kan bli det samme her til lands - om livet til en prest i en kirke ikke langt fra oss».
Kommunikasjonssjef Ingeborg Dybvig begrunner det med at «det er av interesse at en serie lages rundt en prest.»
– Det er ganske annerledes enn NRK-serien med Bjarte Tjøstheim. Gjennom vår kontakt med Folkekirken har vi visst om serien lenge, sier hun.
