Religion

TF-professor: – Overbehandlingen er et større moralsk problem enn aktiv dødshjelp

Teolog og katolikk Knut Ruyter var lenge motstander av aktiv dødshjelp. Møtet med foreldrenes avslutning på livet fikk ham til å skifte mening.

– Da jeg så min mor og far, tenkte jeg at det hadde vært ålreit å kunne kontrollere egen livsavslutning for å unngå lange, tunge og dryge dødsprosesser hvor man blir holdt i live uten at det egentlig er noen mening i det annet enn lidelsen og håpløsheten, sier Knut W. Ruyter.

Ruyter er vitenskapsombud ved Universitetet i Oslo og professor ved Det teologiske fakultet. Han mener aktiv dødshjelp burde legaliseres.

– Jeg tror ingen av mine foreldre i det hele tatt ville tenkt på muligheten for å spørre, men jeg tenkte at hvis jeg kom i en lignende situasjon, ville jeg hatt muligheten til å si at det var nok, bli respektert for det og få muligheten til å få hjelp til å avslutte livet før man går inn i den fasen man ikke kommer ut av.

LES OGSÅ: HEF vil initiere politisk utredning

Ordnede former

Human-Etisk Forbund besluttet i sommer å ta initiativ til en politisk utredning av aktiv dødshjelp. Mens noen applauderer det uttalte forsøket på «å heve debatten», er andre skeptiske til en slik beslutning. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er svært kritisk til en politisk utredning, og frykter det vil være første skritt på vei mot legalisering. I fredagens Vårt Land kalte han det «feil svar på et viktig spørsmål».

Knut Ruyter er på sin side svært positiv til et slikt forslag, og mener legalisering vil gjøre det mer kontrollert.

– Jeg er for at skal bli statlig politikk av det, at det legaliseres og kommer i ordnede former.

Kristne verdier framstår gjerne som en slags siste skanse i kampen mot legalisering av aktiv, men det finnes kristne som er for.

Den australske organisasjonen Kristne for frivillig eutanasi begrunner sitt standpunkt med de grunnleggende kristne verdiene kjærlighet og medfølelse, og ønsker å vise myndighetene i landet at mange kristne støtter legalisering av aktiv dødshjelp. Også tidligere erkebiskop Desmond Tutu har uttrykt støtte for aktiv dødshjelp, og uttalt at en verdig død bør være en rettighet.

– Alle etiske spørsmål vil det kunne være uenighet om, også innenfor et kristent fellesskap. Derfor er det viktig med refleksjon og god begrunnelse. At noen er for eller imot noe, er ikke et argument for at samfunnet må innføre det. Til syvende og sist må det ligge veloverveide og verdibaserte standpunkter til grunn for lovgivning, sier MF-professor Sturla Stålsett.

Verdighet

En gjennomgående motforestilling blant dødshjelpsmotstandere – både hos religiøse og sekulære, ifølge Ruyter – er at aktiv dødshjelp strider med menneskeverdet.

– Jeg kan ikke se at aktiv dødshjelp undergraver menneskeverdet, snarere tvert imot. Jeg mener det til og med kan styrke den enkeltes følelse av egen menneskeverd, sier han.

Sturla Stålsett på sin side kan ikke se at aktiv dødshjelp er til det bedre for menneskeverdet, og mener samfunnet er pliktig å vise gjennom etisk og politisk handling at «ethvert menneske har ubetinget menneskeverd».

– Veldig mange av dem som har bedt om aktiv dødshjelp signaliserer tap av verdighet som begrunnelse. Denne opplevelsen av verdighet er noe som blir bekreftet eller svekket av samfunnet rundt den døende. Når mennesker opplever at sykdom, svakhet eller mangel på selvstendighet gjør dem til mennesker uten verdighet, mener jeg samfunnets svar ikke må være å bekrefte det, sier Stålsett.

– Snarere må vi sette mye ressurser inn på å være til støtte og hjelp, både som medmennesker og som samfunn. Det kan gi et viktig signal om at vårt menneskeverd ikke avhenger av vår opplevelse eller vårt selvbilde, mener han.

Ruyter er enig med den kristne, australske organisasjonen sin tolkning av omsorgsbudet, som begrunner sin positive innstilling med nettopp kjærlighet og medfølelse.

– Det går an å snu på det, og si at en nestekjærlig respons på en anmodning om å få hjelp til å avslutte livet ville være nettopp å godta det. Det strider ikke mot et nestekjærlighetsbud, jeg vil snarere si at det er å respektere og vise i handling hva nestekjærlighet er.

– Er det en sammenheng mellom religiøs tro og holdning til aktiv dødshjelp?

– Den vanlige sammenhengen har vært at dette er et område som mennesket ikke bestemmer over selv, det er Gud som rår. Det ligger en begrensning i hva man egentlig skal rå over på egenhånd som jeg tror er den grunnleggende etos. Det er ikke bare religiøs, men også sekulær innvending mot berettigelsen til å stemme over dette selv.

Innprentede forestillinger

Ruyter har en doktorgrad i praktisk etikk fra Det teologisk fakultet. Han har tidligere ledet De nasjonale forskningsetiske komiteer (NEM) og har omkring 25 års erfaring med forskningsetikk. Han er likevel tydelig på at det var egne erfaringer som gjorde at han endret synet på om man bør ha mulighet til å få avslutte livet når lidelsen er stor.

– Av og til er det ikke dypere enn at erfaringer endrer grunnlaget for hvordan man tenker om ting. Noen ville kanskje hatt den samme erfaringen uten å trekke den samme slutningen, og det er helt greit.

Moren og farens død satte spørsmålstegn ved den han kaller den «overleverte livstolkningen», den gitte tanke om å ivareta livet som gave. Han mener vi i utgangspunktet er innprentet med hva vi skal mene om disse spørsmålene, at menneskeverdet og ivaretakelsen av de svakeste er holdninger vi vokser opp, som gjør at mange er motstandere av aktiv dødshjelp.

Sturla Stålsett kjenner selv til utfordringene med personlige erfaringer. Han mener spørsmålet om aktiv dødshjelp blir langt mer kompleks og tung i møte med mennesker denne problemstillingen er reell for.

– Dette er noe man må ta sterkt innover seg. Likevel er det argumentene som må veie tyngst for hva vi skal gjøre som samfunn og hva vi skal stå for etisk. Jeg har forståelse for at livet i grensesituasjoner kan bli så vanskelig at mennesker vil fremme dette som et ønske. Men uansett må samfunnet bestemme hva som skal gjelde i slike tilfeller. Jeg mener byrdene ved å legalisere og legge til rette for dette er langt større enn de eventuelle positive sidene.

En annerledes død

Knut Ruyter mener at vi ikke dør på samme måte som før.

– Det er ikke lenger Gud som bestemmer når tiden er inne, men medisinen. De fleste av oss dør på sykehus, sykehjem eller en annen institusjon, så den naturligheten er ikke der lenger. Konteksten er annerledes enn før, og på en måte er det en enda større utfordring at man kan holde folk i live uten at det er noen grunn til det. Overbehandlingen er et større moralsk problem enn aktiv dødshjelp.

En annen innsigelse blant aktiv dødshjelp-motstandere er en frykt for at legalisering skal føre til at flere føler seg presset til å be om dødshjelp, det som gjerne kalles skråplaneffekten. Ruyter er tydelig på at reguleringer er viktig, men mener samtidig erfaringene fra andre land ikke underbygger den redselen.

– Jeg mener helt klart at det ikke har ført til utglidninger i form av å ta livet av folk som ikke har spurt. Mange tror man ikke greier å demme opp for skråplanseffekter. Tar du det ene, så tar du det andre, og så til slutt sitter du i det samme klisteret som du gjorde med eutanasiprogrammet. Jeg mener det er fullstendig uberettiget. Det fremkommer i hvert fall ikke av de erfaringene man har gjort i Nederland.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion