Bak julefasaden

En splitter ny juleforestilling for voksne og et teaterprogram som påpeker at barna bør bli hjemme, trigger umiddelbart nysgjerrigheten. Med undertittelen «et riktig fornøyelig julemareritt» øker forventningene til den litt vriene sjangeren «mørk komedie» – som nærmest har blitt et varemerke for Statsteatret.

Teatergruppen har tidligere hatt suksess med sitt ti år lange prosjekt, der de gikk løs på 1000 års Norgeshistorie gjennom ti forestillinger. Med tanken om at det interessante stoffet ligger i beveggrunnene snarere enn i årstallene, tok de et sidesprang vekk fra den offisielle historien på fornøyelig og tankevekkende vis.

---

Teater

«Drømmen om en hvit jul»

Av Yngve Sundvor. Med Statsteatret

Regi: Yngve Sundvor

Lyddesign: Rikard Strømsodd

Lysdesign: Axel Sundbotten

Musikalsk arrangør: Andreas Utnem

Maskør: Helge Borgen

Produsert av Riksteatret i samarbeid med Statsteatret og Nationaltheatret

---

Spinnvilt

Med «Drømmen om en hvit jul» viderefører de evnen til å tenke originalt og formidle morsom og til tider spinnvill underholdning. Denne gangen er det mindre av det tankevekkende teateret. Når julen blir sett med øynene til Yngve Sundvor (regi og manus), kan nemlig pinnekjøttlaging og familiesamvær fort ende i motorsagmassakre.

I handlingens sentrum møter vi en familie på tre: En gammel mor (Lena Kristin Ellingsen) og de to sønnene (Cato Skimten Storengen og Nader Khademi), som synes det begynner å bli mye mas med den gamle. Når en fremmed mann (Gard B. Eidsvold) banker på døren på julaften med en kasse årgangsvin, skrur familie(u)hyggen seg til.

Tidsreise

Statsteatret er kjent for sine sparsommelige virkemidler og en vilje til å fortelle historien på teaterets premisser. Der sammenrullede håndklær blir til sverd og fraværet av historiske kostymer er en selvfølge. I dette ligger en tro på publikums evne til innlevelse. Denne gangen har de slått seg sammen med Riksteatret og National og «fattigmannsteatret» kommer mer i bakgrunnen. Scenografien er et julehjem anno 1970, der kostymer, parykker og lydkulisser etterhvert spiller en stor rolle. For hver flaske årgangsvin som åpnes, forflytter vi oss i tid og får nye biter av familiens historie.

Igjen viser Sundvor at han kan kunsten å skru dagligdagse situasjoner til det spinnville, uten at vi faller av lasset

—  Kjersti Juul

Hevngjerrig nisse

Her er julaftner fylt av tristesse, eskalerende promille, dorullnisser som ikke faller i smak og gaffel-angrep (!) Vi aner skjebnen til mor som stod på vippen til en stor sangkarriere, men endte opp som gravid. Livet kan som kjent ta uante vendinger, og gammelt grums kan ødelegge for hangen til å hygge oss, når vi minst venter det.

Igjen viser Sundvor at han kan kunsten å skru dagligdagse situasjoner til det spinnville, uten at vi faller av lasset. Kommer man i skade for å sprette en tysk vin fra 1944, høres bombedrønnene utenfor husveggen. Noen vinslurker senere kan det julekledte hjemmet bli en arena for spaghettiwestern i teaterform. En hevngjerrig nisse hører også med.

[ «Skal du se én familieforestilling denne julen, er anbefalingen klokkeklar» ]

Uhyre lekent

Humor er ofte best med brodd. Statsteatret Norgeshistorie-forestillinger var gode eksempler på nettopp det. Bak latteren spøkte vissheten om det som er utelatt fra historien – minoritetene, kvinnene og alt det vi ikke vet at vi ikke vet. «Drømmen om en hvit jul» har ikke dette dyptloddende, men det er nok heller ikke meningen. Til gjengjeld får vi en uhyre leken forestilling, tuftet på en gedigen dose galskap og skuespillere som har tilstedeværelse, komisk timing og slapstick-formen inne. Det serveres også (julerelaterte) slagere fra ulike tiår. Her kunne Lena Kristin Ellingsen fort falt for fristelsen til å briljere med sin stemmeprakt, i stedet gjør hun det dempet og med glimt i øyet. Summen av det hele blir til en forestilling som byr på latterkuler i fleng – og en og annen sannhet midt i det surrealistiske.