Det kinesiske ordet for feminisme er Noraisme. Ibsens mest spilte drama har satt spor og rystet mange, siden det ble skrevet i 1879. At en kvinne kunne forlate familien, var så sterkt krutt at det førte til sensur og krav om omskriving.
Men det er få som leer på øyelokka av et samlivsbrudd i dag. Å få Et dukkehjem til å svinge på scenen anno 2020, krever at man løfter frem Ibsens forståelse for mellommenneskelige forhold, snarere enn at en kvinne går. Regissør Mattis Herman Nyquist tar dramaet klokelig nok ut av stuen. Fjernt fra møbler, nips og all annen tidskoloritt. I stedet utnyttes Torshovteaterets intime rundscene, der man kommer tett på skuespillerne. En lysende sirkel er plassert i midten av rommet. Som et slags podium eller en arena, der skuespillerne veksler på å trer inn i ringen, før de igjen setter seg sammen med publikum og ser på.
Ord-dueller
Det scenografiske grepet gir umiddelbart assosiasjoner til kampen som skjuler seg mellom linjene i Ibsens drama. Spillet vi hele tiden utøver i møte med hverandre, og maskene vi ikler oss i frykt for å vise vårt sanne jeg. Scenen er som en boksearena, der hanskene er byttet ut med ord. Mer enn i egentlige dialoger, går skuespillerne inn i ord-dueller med hverandre. Under ligger komponist Nils Martin Larsens vare toner, som en stemningsskapende klangbunn for teksten som formidles.
At scenen er blottet for rekvisitter, iøynefallende kostymer eller oppmerksomhetskrevende detaljer, gir et intenst fokus på stykkets fem karakterer, på mennesket bak masken og på enkeltskjebnene. I en befriende oppdatert språkdrakt, men uten noen form for halsbrekkende fornyelse, klarer Nyquist å kaste et nytt lys over Et dukkehjem og stille spørsmål som: Hva hvis man hadde spilt kortene sine annerledes? Hvilke hendelser er det som former en og blir til et liv?
Stort register
At regissøren er skuespiller i bunn, bidrar muligens til at vi ser karakterenes mål og hindringer tydeligere, enn man ofte ellers gjør. De står alle på «kanten av stupet» til noe stort og livsforandrende: Kristine Linde (Lena Kristin Ellingsen) har tatt seg av sin syke mor, og valgt bort kjærligheten. Under påskudd om å besøke venninnen Nora, prøver hun nå å få sin gamle flamme tilbake. Sakfører Krogstad (Torbjørn Harr) truer med å avsløre Noras mørke hemmelighet om forbrukslån og forfalsket underskrift, hvis han ikke får beholde jobben. Mens sjelevennen og huslegen Dr. Rank (John Emil Jørgensrud) er syk og har fått vite at han ikke har lenge igjen.
I rollen som Helmer imponerer Nils Jørgen Kaalstad med en tolkning vi får hjerte for. Han har (som så mange menn) vanskelig for å sette ord på følelsene sine. Han elsker Nora, men er for opptatt av hva andre tenker. Og redd for hva skandalen med å ha en kone som er kriminell, kan gjøre med karrieren som up & coming banksjef. Mens Mariann Hole spiller på et imponerende stort register i rollen som Nora. Hun sliter ikke bare i kommunikasjonen med sin mann, men oppdager at hun har mistet seg selv fullstendig av syne.
LES OGSÅ: Riksteateret legger ut på turné, tross strenge koronarestriksjoner. De lover mer intimt teater
Eksistensiell krise
Når Nora går er det ikke fordi hun endelig har blitt kvitt en mannsjåvinistisk, forstokka fyr. Torhov-ensembelt tar vare på det såre i scenen. Kjærligheten som viskes ut i mangel av at man klarer å snakke sammen. Mer enn å være et offer for Helmer, er hun et offer for seg selv og sine egne livsløgner. I forestillingens start og slutt-scene trer barna deres frem, og legger seg for å tegne på gulvet. Slik understrekes det såre i Nora valg - hun forlater også barna sine. I stedet for å fremstå som et feministisk fyrtårn, settes Nora anno 2020 inn i en eksistensiell krise som berører.
---
Et dukkehjem
- Torshovteatret, høsten 2020
- Av Henrik Ibsen
- Bearbeidet av Mattis Herman Nyquist
- Scenograf: Øyvind Wangensteen
- Komponist: Nils Martin Larsen
---