Hvem er vi innerst inne, bak alle lagene av overfladisk skrell? Når Riksteaterets oppsetning av «Peer Gynt» griper, er det med følelsen av at de makter å gå til kjernen av hva som betyr noe for oss. Her skrelles løken bokstavelig talt lag for lag fra kjøkkenbenken.
Scenograf Erlend Birkeland utstyrer scenen som et slitent kjøkken, hvor skuffer og skap blir brukt for hva det er verdt. På effektivt vis etableres det en kontrakt med publikum der vi glatt godtar at karakterer entrer scenen gjennom en (kjøle)skapdør, som noe annet. Peer Gynts menneskemøter utspiller seg som i et slags drømmespill – et absurd grep i dramatikerens ånd.
Med «Peer Gynt» brøt Ibsen med regler for versemål, logikk i en tekst og en handling folk klarer å følge. Han forlot naturalismen og satte i stedet normen for at kunst kan være et personlig uttrykk. Ved å nedskalere Peers omgivelser til kjøkkenet, beveger vi oss nærmere inn i sinnet hans og hva det vil si å være et menneske. Slik får det evig gyldige spørsmålet tre enda klarere frem.
Tydelige grep
«Peer Gynt» var opprinnelig ment som en sint satire over norsk mentalitet, men Ibsen opplevde i stedet at nordmenn trykket det til sitt nasjonalromantiske bryst – godt hjulpet av Edvard Griegs musikk og naturskjønne omgivelser som kulisser. Der Solveig gjerne har sunget i solnedgang, er det skinnet fra toalettlampen som omkranser henne i Ole Anders Tandbergs regi. I hans bearbeidede versjon tas det tydelige grep om nasjonaleposet. Fra små visuelle overraskelser som at Solveig er kortklipt og mørkhåret. Til store tekst-kutt og en glimrende gjendiktning av Øyvind Berg, som byr på stotrende strofer i møte med knappestøperen av typen: «Jeg er ingen stor synder, mer en misforstått gründer!».
LES OGSÅ: Riksteatret legger ut på turné, tross strenge koronarestriksjoner
Lag av mening
Anders Baasmo er strålende i tittelrollen. Full av umoral og synder, men likefullt en vi får hjerte for. Vi aner sårbarheten like under huden, slik blir han ikke bare en (sjarmerende) drittsekk, men en vi oppriktig får følelsen av å bry oss om.
Stykkets ellers så store rollegalleri blir kun besatt av en skuespillerkvartett (Jan Sælid, Ola G. Furuseth, Gisken Armand og Thea Lambrechts Vaulen). Alterneringen mellom de ulike roller de har, er snedig gjort og tilfører et ekstra lag av mening. Det gir en assosiasjon til at ting har en tendens til å gjenta seg i livene våre; Gisken Armand er for eksempel både Mor Åse og Solveig, slik minnet om en kjærlig mor streifer Peer i møte med sin store kjærlighet.
Humoristisk
Det eksistensielle spørsmålet «Peer Gynt» stiller på vegne av oss alle lurer i bunn: Hva er min plass i denne verden? Hvem er jeg? I forsøket på å finne svar, går ikke Tandberg av veien for å by på underholdende øyeblikk. Nesten som pustepauser for å orke å ta alvoret innover seg. Fra et hysterisk morsomt marerittmåltid hos Dovregubben og dattera, til Peers og Solveigs kleint, romantiske nistepakkestund rundt kjøkkenbordet med bayer, for å nevne noen.
Samtlige i ensemble har et stort komisk register å spille på, som kommer godt med når forestillingens krydres med humor. Komponist Joel Sahlin evner på sin side å skape et «soundtrack» med glimt i øyet, som bygger opp under situasjonskomikken så vel som å sette stemningen for de store følelsene og spørsmålene.
Hva betyr det å være seg selv? Til tross for flere kirkekritiske spark, ligger nestekjærligheten og et kristent tankegods til grunn for Ibsens tekst: Du blir deg selv i det du betyr for andre. Det er en dypere form for selvrealiseringen der nestekjærligheten trumfer egne drifter. Eller som det heter i Riksteatrets gjendiktning – Å være seg selv, er å drepe seg selv.
LES OGSÅ: Frustrert over kulturkutt – mener NRK har gitt etter for en kommersiell tankegang
---
Teater: Peer Gynt
- Riksteatret
- Peer Gynt av Henrik Ibsen
- Bearbeidet av: Ole Anders Tandberg
- Scenograf: Erlend Birkeland
- Komponist: Joel Sahlin
- Med: Anders Baasmo, Gisken Armand, Jan Sælid, Ola G. Furuseth, Thea Lambrechts Vaulen.
- Peer Gynts eventyrlige reise til selvinnsikt skjer fra kjøkkenbenken.
---