Teater

Når livet sporer av

I kampen mellom overklassekvinnen Blanche og industriarbeideren Stanley, handler det ikke om klasse og kapital, men verdighet – som den kanskje mest sårbare kapitalen av alle.

Hun ankommer med en koffert full av pels, perler og livsløgner. Lufta føles tett og trykkende allerede før kofferten åpnes, og før første sigarett er tent. Ja, før gnisningene karakterene imellom i det hele tatt har begynt å ulme. Det skal snart ta fyr.

Regissør Lars Øyno har viet karrieren sin til fysisk teater, og en tilværelse på siden av den vante scenekunstløypa. I fjor satte han overraskende nok opp Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf. Når han nok engang lykkes ganske godt med et psykologisk-realistisk stykke, er det med evnen til å skape et sterkt, sanselig univers i bunn. På Grusomhetens Teater får scenograf John-Kristian Alsaker umiddelbart frem den sydende og samtidig klaustrofobiske stemningen.

LES OGSÅ: Alice i Vidunderland på Nationaltheatret har et scenebilde man kan miste pusten av

Overbevisende overklasse

Sporvogn til begjær er lagt til 1950-tallets New Orleans. En by preget av forfall, men med en lurvete sjarme. Lydkulissene spiller med når vi aner livet utenfor vinduene, jazzmusikken og hvinet fra togskinnene like ved.

Hanne Dieserud er imponerende troverdig i rollen som den fallerte overklassekvinnen Blanche, tross sin eksalterte måte å te seg på. En tolkning man tror på nettopp i kraft av sin tilgjorthet. For det er spillet, selvfornektelsen og en fortid full av mørke hemmeligheter, som preger Blanche når hun entrer scenen, her kledd som en sliten, men sjarmerende leilighet. Den tilhører søsteren Stella (en god Nina Eileen Sponnich) som har giftet seg langt under den standarden de er vokst opp med. Spillet skrur seg raskt til når Blanche begynner å hinte til søsterens mangel på ambisjoner, og på svogeren Stanley som hun mener er altfor udannet og røff.

Verdighet

I Sporvogn til begjær viser Tennessee Williams oss mellommenneskelige relasjoner, når livet er i ferd med å spore av. Det er historien om en kvinne som ikke klarer å bevege seg ut av ensomheten, men forgjeves forsøker å forhindre sitt eget fall. På Grusomhetens Teater gir Øyno rom for maktkampen som drar seg til innenfor leilighetens fire veggene. Stanley godtar ikke Blanches etter hvert så vage beretning om at familiegodset har gått tapt.

Med Øynos blikk for den stadige vekslingen mellom menneskene – mellom overtak og underlegenhet, forstillelse og utbrudd – virvles vi inn i en historie som ikke egentlig handler om klasse og kapital. Men hvordan vi forvalter vår verdighet – som kanskje er den mest sårbare kapitalen av alle.

LES OGSÅ: Gjennom kameraer kommer vi paradoksalt nok inn i det sanselige og fysiske hos Dostojevskij

Uforløst begjær

I rollen som Stanley har skuespiller Jade Francis Haj, arbeider-looken inne, med sneipen i den ene munnviken og overklasse-forakten i den andre. Han har overarmer som vitner om timer med hardt kroppsarbeid, og tilfører en maskulin råskap som står i nødvendig kontrast til Blanches forfinede dobbeltspill. Rent utseendemessig bringes assosiasjonene til Marlon Brandos ikoniske Stanley fra filmatiseringen i 1951. Men der Brandos «nedpå» og naturalistiske spillestil isper råskapen sjarme og dynamikk til raseriet, blir Stanley mer endimensjonal og karikert på Grusomhetens teater. Her ser vi kroppens muskelspill, mer enn å få følelsen av å komme inn under huden på karakteren.

Til tider blir Stanley så ensidig i sitt sinne, at Stellas (og Blanches) fascinasjon for ham blir vanskelig å forstå. Slik glipper også noe av premisset for stykkets drivkraft: Ønsket om å gi etter for det sanselige og utemmede som man er oppdratt til å tøyle. Den underlige miksen av maktkamp og uforløst begjær. Den hårfine linjen mellom sex og vold, avsky og tiltrekning – som eksisterer like ved siden av hverandre.

---

Sporvogn til begjær

  • Grusomhetens Teater
  • Av Tennessee Williams
  • Regi: Lars Øyno
  • Scenografi: John-Kristian Alsaker

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater