Teater

De har lagt fremtiden bak seg og forfaller sammen med stil

Den sanne historien om en mor og datters sjeldne samliv rommer både tankevekkende paradokser og en rørende innsikt i hva et lykkelig liv kan være.

Historien om mor og datter Edith Bouvier Beale er en omvendt klassereise. De slapp taket i A4-livets rammer. I stedet for å forsøke å få orden på tilværelsen, lot de alt gradvis flyte. «Kunsten å falle» bygger på den sanne historien om damene, kanskje best kjent som Store-Edith og Lille-Edith, siden de het det samme. De var Jacqueline Kennedys eksentriske slektninger og en del av amerikansk sosietetsliv på 30-tallet. Mens moren hadde halvveis suksess som sangerinne, forsøkte datteren seg som modell og artist. Når stykket begynner har livet tatt noen lunefulle vendinger vekk fra drømmene de bar på. Moren er skilt og datteren har flyttet inn for å hjelpe til. Hun vurderer å bryte opp og ta fatt på livet utenfor – det har hun gjort de siste 20 årene. I det som en gang var et herskapshus, flyr det nå fugler gjennom hull i taket, og de deler rom med 16 katter og en vaskebjørn. Men de forfalne overklassekvinnene klager aldri, og er på sett og vis fortsatt stjerner i eget liv. Der det skorter på materielle goder, blir kreativiteten satt i sving. Som å stadig kunne ikle seg noe nytt ved å dandere alt fra håndklær til dusjforheng rundt kroppen.

Ute av tiden

Nationaltheatrets mest intime scene – Malersalen – kler det lille livet til de to damene. Scenograf Milja Salovaara har plassert to senger på scenen, som både kan settes sammen og skyves fra hverandre. Slik konkretiseres det symbiotiske, elsk-hat forholdet mellom mor og datter effektivt. Den store mengden søppel og skitt som omkranset livet deres i virkeligheten, kunne fort blitt oppmerksomhetskrevende på scenen og er klokelig tonet ned. I stedet ligger falmede motemagasiner strødd utover gulvet, og vitner om brustne drømmer og tiden som har gått. Tid er et tilbakevendende tema i stykket. Som når Lille-Edith filosoferer videre på Kants tidsteori: Tid er avstanden mellom to hendelser. Men hva når det aldri hender noe? Opphører tiden da?

Mimring over gamle fotografier og alt som har vært, kan i neste øyeblikk slå over i en ord-duell i hvem som er ansvarlig for hverandres skjebne. Liv Bernhoft Osa makter å være troverdig i all sin eksentrisitet. Med stort komisk talent så vel som evnen til inderlig innlevelse, er hun som skapt for rollen som datteren. Vi får umiddelbart hjerte for henne, selv når sarkasmen bryter løs i munn-huggeri med sin gamle mor. Vi aner dilemmaet like under huden: Redselen for alt det ukjente der utenfor, men likefullt lengselen bort fra der hun er.

Hastverk

Kari Simonsen parerer godt i spillet som Store-Edith. Hun har en unik evne til å finne lysglimt i mimring og fantasiflukt, og er inneforstått med å ikke være en del av verden. Redselen for å bli forlatt, står ikke i veien for krangle-ferdighetene når tosomheten drar seg til. Med lydhørhet for hverandre viser Kari Simonsen og Liv Bernhoft Osa hva som skjer når man setter seg fast i et annet menneske. Hvordan nære forhold kan føles som frihet og fengsel på samme tid. Erland Bakker trer tidvis inn i stykket i ulike roller. I korte glimt får vi møte tidligere beilere så vel som Jacqueline Kennedy, Helserådet som truer med å ta fra dem huset – og filmfolk som kommer for å dokumentere livet deres. Slik drar dramatiker Sara Stridsberg verden utenfor - og dokumentarklassikeren «Grey Gardens» (fra 1975) inn i skuespillet. Det beriker fortellingen, men bryter også opp noe av drivet i spillet mellom mor og datter. Her får monologer i direkte henvendelse til publikum, så vel som bi-karakterer etter hvert litt for stor plass. Det er som om Stridsberg og regissør Morten Borgersen har hatt hastverk med å få fortalt nok før teppet faller. I en forestilling med gnistrende skuespillere og godt driv, er det synd når rytmen skurrer og noe av oppmerksomheten glipper på tampen. Det skjemmer likevel ikke for følelsen av å ha vært vitne til en rørende, unik historie. I dag blir originalene fanget opp av samfunnets ulike instanser, men kanskje blir verden og livene våre også litt fattigere. Av og til trenger vi noen som er annerledes for å forstå oss selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater