Tar Brand til bedehuset

Henrik Rafaelsen spilte også presten Brand i Ibsens 150 år gamle originalversjon, da den var satt opp i Stein Winges regi i Steinbruddet i Fjæreheia i 2006. ­Rafaelsen er glad for at den tyske­ regissøren og tekstforfatteren Armin Petras omskriving av den norske klassikeren til et predikantmiljø i provins-Norge, kom først ti år senere. Nå gleder han seg, men er også litt spent, før premieren på Nationaltheatret 10. september.

– Det å spille to såpass forskjellige versjoner av Brand, handler om hvor man er hen i livet. Er man ung, er man gjerne temmelig på hugget og skråsikker på ting. Ting man tror på er hugget i stein. Senere i livet blir man mer undrende, kanskje ikke sikker på noen verdens ting. I Armin Petras versjon synes jeg Brands tvil kommer mer til syne. Ibsens Brand blir gjerne regnet som en fanatiker, mens han i ­Petras versjon er mer en tvilende fanatiker, sier hovedrolleinnehaveren.

Blind tro

I Ibsens originalversjon spilte Henrik Rafaelsen en presteskikkelse med en urokkelig idé om at mennesket kan overvinne alt, hvis det utnytter sitt enorme potensial.

LES OGSÅ: Mette Edvardsen vant Ibsen-prisen for 2016

Presten Brand ville intet mindre enn gjenreise menneskets storhet på jorden. En forutsetning var at mennesket hadde blind tro på sine egne muligheter.

– Når Brand vender tilbake til sitt hjemsted, innser han at han må begynne sin kamp der han kommer fra, hvor han er nærmest seg selv. Slik er det i originalversjonen, og slik er det når han i den nye versjonen kommer til en provins som preges av religion, nasjonalisme og countrymusikk. Et sted hvor Gud, fedrelandet og drømmen om Amerika er de store idealene. Et sted hvor både idealisme og fundamentalisme kan finne grobunn.

– Hvordan skulle Brand best mulig greid å utnytte sitt potensial, som han er så opptatt av, i miljøene han vendte tilbake til?

– Ved at han ikke hadde blitt et offer for seg selv og sine omgivelser.

Mindre politisk

– Hva er annerledes i det nye miljøet han kommer til, sammenlignet med miljøet fra Ibsens original­manus?

– Miljøet i nyoppsettingen er mer jordnært. Menneskene rundt Brand kommer mer i dialog med hverandre, og de fremstår mindre latterlige. Mens det gamle miljøet var en fraflyttet bygd med noen enkle sjeler som fremstår mer som Ibsens idé om en viss type mennesker, har disse menneskene hos Petras fått mer «kjøtt på beina».

LES MIN TRO: Ny Laget-sjef får vondt i kroppen av lukta på bedehuset

Henrik Rafaelsen mener Ibsen med sin versjon har en helt konkret politisk agenda.

– Hos Petras er derimot det politiske tonet ned på bekostning av eksistensielle spørsmål. Det mer uttalte åndelige aspektet gir det nye stykket en større ­dimensjon. Samtidig som dét også gjør at det fremstår litt mystisk og vanskelig å få grep på.

Karikerer ikke

Med kulissene av ei stue hvor et bilde med «Jeg og mitt hus vil tjene Herren» brodert, ved siden av et bilde av Elvis, og med et norsk flagg på bordet, vil kanskje noen tro at stykket som settes opp i september karikerer bedehusmiljøet det beskriver.

– Det gjør vi ikke, selv om ­Ibsen gjør det i sin miljøskildring i den opprinnelige versjonen. Jeg vokste ikke selv opp på bedehuset, men det er ikke fremmed for meg. Miljøet var rundt meg. Familien min brøt dessuten opp og reiste til USA, så drømmen om Amerika, som også preger stykket, kjenner jeg godt til.

Gi avkall på?

– Hvilke spørsmål håper du de som kommer til å se stykket vil sitte igjen med?

– Hvor langt rekker vårt engasjement? Hvor mye er vi villige til å gi avkall på for det vi tror på? Og hvor går grensen for når et slikt engasjement blir så sterkt art det gjør mer skade enn nytte?