Takk for kaffen

Det luktet frisk kaffe på gata i mange av storbyene i Europa på 1700-tallet, kaffe­husene var store, folk kom, satte seg, ble sittende, de nøt oasen. Arven er Kaffebrenneriet, som plomberer hvert eneste ledig hjørne, på færre kvadratmeter. Da Bach kom til Leipzig i 1723, lå kaffeimportør Gottfried Zimmermanns kaffehus klart for å ta imot – ikke bare Bach, men musikken hans, og mange ­andres musikk. Kafeen var et slags uhøytidelig konserthus, hvor ting vi hører i dag – særlig Bach – ble spilt for første gang. År er gått, men Zimmermanns gjestmilde ånd lever – i et av de sprekeste barokkensemblene, for tiden, Café Zimmermann, de runder 20 denne sommeren. De forvalter arven, minus én ting – kvinner hadde ikke tilgang til konsertene, mennene ville ha fred. Men fløte i kaffen var det.

Hyllest til kaffen

Et par, tre år før Bach flyttet pikk og pakk til Leipzig for å jobbe der, hadde Georg Philip Telemann startet et orkester, Collegium Musicum – «musikkammeratene», kan en litt uhøytidelig si – som holdt hus i kafeen. Her ble det spilt, det skal Gud vite. Mye av tidens musikk – det vi senere kaller barokk – ble prøvekjørt her, Bach med sekulære kantater og orkestermusikk var buden gjest. Han skrev faktisk en «kaffekantate», som lefler litt med italiensk mote – jeg lurte­ veldig lenge på hva det skulle bety, var det en spøk, ironi, en opphøyet Guds tjener må kunne ha det artig, han også ... ? Kantaten handler om en (sikkert parykk-kledd) husets far som kaster trusler over en datter som ikke vil gifte seg med noen som helst som nekter henne å drikke kaffe – når hun vil. Aha, Café Zimmermann, naturligvis – kanskje en takk for kaffen, én kantate mot tre kopper kaffe?

LES OGSÅ: Vikingen på Sixth Avenue er én av musikkhistoriens mest merkverdige livshistorier

Pizza

Konsertene forsvant med eieren i 1741, etter hvert også kafeen. I 1943 ble bygningen bombet i grus, de siste ­restene var vekk. Med god forestillingsevne rusler vi nå ned en av hovedgatene i Leipzig, ­Katherinenstrasse – til nummer 14 og snur ryggen til Museet for moderne kunst og ser rett inn i en pizzabar. Det var her. Men musikk lever lenger enn bomber – Zimmermanns kafé har «legemlig» gjenoppstått som en slags Fugl Fønix av ruinene og tatt bolig i det franske eliteensemblet Café Zimmermann, residensorkester i Grand Théatre de Provence i Aix-en-Provence. De har spesialisert seg på Bach og andre tyske fra tiden, men også fransk. 20 år feires, naturlig nok, og salutten er en boks med blant annet ni CD-er med gamle Bachs orkestermusikk (konserter, Brandenburgerkonsertene, Orkestersuiter og mer) og to med hans sønn Carl Philipp Emanuels sprelske konserter. Innspillingene er omgitt av en autentisk aroma, et billig poeng ville vært å si at det lukter god kaffe.

Sjelen teller

Hvordan låt det på Bachs tid, er jo et spørsmål som aldri blir besvart. Det vil si, det finnes svar på rede hånd, massevis, men eksakt, neppe. Det har den fordelen at det finnes Bach-tolkninger for ethvert lune, alt – nærmest – etter hvor langt en graver ned i instrumentet for å finne tonene. Noen lette på buen, noen – jo eldre, desto mer – «graver» dypere i instrumentet. Så hvor befinner Café Zimmermann seg, de – også – har lagt ned mye arbeid for å finne ut hvordan Bach «egentlig» ville ha det? Da tenker jeg på gamle Gottfried Leibniz, ­tenkeren, som sa at «musikk er en hemmelig aritmetisk øvelse, men sjelen teller uten selv å vite det ». Bach teller, han appellerer til vår tellesans. Svært positivt ment, rytmen er bare én ting. Tallene var faktisk hellige for Bach. De inneholdt alt.

Café Zimmermann er der, en høyreist måte å se Bach på, sterk puls, fremoverdriv, lett å være med på. Egentlig slik mange forestiller seg Bach bak alle, tidens outrerte eksperimenter – det er veloverveid og det «oversettes» litt annerledes enn det vår tids ører har lagt seg til for vane å mene at det skal gjøres. Café Zimmermann ser ikke bort fra at det er muskler i denne musikken, og de bruker dem. De spiller Bach på velværets vegne – ikke luftig, ikke massivt, heller med en hellig, alminnelig, nærmest kontant rytmefornemmelse, som naturligvis kler Bach godt. To av de 14 platene i boksen er viet Vivaldi og Lully, la de ligge, det er for matt, det flyter for tungt og sjelløst under vårhimmelen. Men det er nok igjen – tolv timer i særdeles godt og til dels muntert selskap.

Men hvor

To av Bachs sekulære kantater er med i underfundig sterke tolkninger, ledet av legenden Gustav Leonhardt. Men hvor i all verden ble det av Kaffekantaten ....?

LES OGSÅ: – Han klarte å dra ut Bibelens dramatiske og emosjonelle muligheter