Synger når vi blir grepet

Det er ikke fordi folk ikke kan synge, at de ikke synger i kirken. Det mener Jon-Roar Bjørkvold, professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

I Åsnes menighet i Hedmark er salmesangen nå så dårlig at menighetsrådsmedlem Ragnhild Graving valgte å synge ut i lokalavisa Østlendingen. Hun opplever at stemingen blir trykkende når ingen synger.

– Slik det er nå, er det på grensen til skamfullt dårlig, sa ­Graving.

Nasjonsbyggere

– Kom ikke å si at Norge ikke kan synge. Sangen henter vi fram når hjertene våre blir beveget, sier Bjørkvold.

Nylig ga han ut boken Grunntonen. Her tar han blant annet opp hvorfor det dukket opp ­«rose-kor» etter 22. juli.

– Vi sang for å jage ondskapen på dør i dagene etter 22. juli. Å synge sammen er noe av det sterkeste vi kan gjøre. Det kan vekke en hel nasjon, sier Bjørkvold.

LES OGSÅ: «Skam har gitt 'O helga natt' en ny dimensjon»

Sangen former oss fra vi er knøttsmå, mener professoren, og sangene vi husker blir sittende fra generasjon til generasjon. Det samme sier biskop Finn Wagle. Som biskop i Nidaros ville han at hver menighet skulle sette opp ti salmer de ville overføre til neste generasjon. På toppen kom «Deilig er jorden», «Deg være ære», «Navnet Jesus» og «Fager kveldsol smiler».

– Med salmevalget kan kirken fremmedgjøre mange. Når foreldre som ikke er vant til å gå i kirken, kommer med barna til dåp, må de oppleve at det er noe i kirken som er kjent, sier han.

Når generasjoner kan synge med i samme sang, opplever at det er noe i gudstjenesten de har felles.

LES OGSÅ: Kampen om «det norske» tiltar

Prestens nebb

I dag er Åsnes menighet avhengige av to forsangere som begge er over 80 år. Etter at saken nå er omtalt i en rekke lokale og nasjonale medier, håper Graving at noen melder seg til tjeneste.

– Hva håper du å oppnå med å synge ut?

– Det kan kanskje få folk til å våkne. Jeg håper noen sier seg villige til å være med og bidra litt, sier hun.

Sokneprest David André Tys tror det gjelder å synge med det nebbet man har. Det skjønte han snart da han for første gang stod ved en grav og var den eneste som sang.

LES OGSÅ: Salmen som knuser Jesus-bilder

– Jeg innrømmer at jeg ikke er særlig begavet. Kan jeg, så kan alle. Terskelen må være lav, sier presten i Åsnes.

Uten håp er det ikke i Åsnes. Gjennom babysang, småbarnssang og trosopplæringstiltak er rekrutteringen i gang. I kommunens seks kirker kan derfor sangen variere fra en søndag til en annen.

Hjertens lyst

Bjørkvold under­streker at vi ikke bare synger når vi allerede er beveget, men også når vi vil bli beveget.

– Når håndball-landslaget spiller, synger folk med stor glede­. Også spillerne synger ­nasjonalsangen. De trenger ikke bare å varme opp musklene, men også hjertet.

Når mange er stumme i kirken,­ mener derfor Bjørkvold at det handler om to ting: Mange klarer­ ikke å engasjere seg i det som forkynnes, og når man ikke kan sangene, blir man i hvert fall ikke beveget:

– Vi må oppleve at noe er meningsfullt hvis vi skal kunne­ synge, sier han og tar seg selv som eksempel.

– Jeg søker sjelden til kirken, fordi det er et så intenst budskap, som blir presentert så rasjonalisert og tungt. Musikken kan forkynne i seg selv, fordi tonene nærmer seg det uforklarlige i det å tro. Men det er noe med at i den lutherske kirken skal alt forklares, sier han.

Samtidig peker han på det paradoksale: at nettopp kirkemusikken var avgjørende for reformasjonen, i det Martin Luther tok den folkelige sangskatten og satte tyske tekster til.

– Den gang sto pavens 8-stemte motetter mot allsang av «Vår gud han er så fast en borg». Luther hadde aldri klart å mobilisere folk mot pavekirken hvis det ikke var for salmene.

LES OGSÅ: Bibelsk barnemusikal gir ungene tekster å bryne seg på

Bjørkvold mener samtidig at mange «progressive organister og salmeinteresserte prester» i dag bommer når de, i et forsøk på å reformere kirken, griper til nytt, spenstig repertoar som folk ikke kan.

Sjenanse

Sjenanse er en utbredt årsak til lite lyd i kirkebenkene, tror Ivar J. Eliassen. Kantoren har hatt flere sentrale verv i Den norske kirkes kirkemusikalske arbeid.

– Å synge er noe av det mest personlige vi kan gjøre. Og skal vi gjøre det, handler det om å tørre – og å være kjent med sin egen stemme. Du blir ingen god sanger uten å trene på det. Hvis det er få som synger rundt deg, og du kanskje får et skråblikk fra noen, så blir vi i hvert fall ikke modigere.

Eliassen sier historien fra Åsnes burde være en utfordring til kirkemusikere i hele landet om å skape trygge rammer for allsang.

LES OGSÅ: Psykotisk dikter skrev kjent salmesang

– Organistene må tenke på egen praksis: Er man godt forberedt? Har man valgt passende toneart? Overdøver man menigheten med orgelet? Kanskje kan man ha forsangere og arrangere egne salmekvelder. De menig­hetene der salmesangen fungerer godt, er steder der musikerne har tatt disse hensynene.

Likevel ligger ikke alt på organistene, mener han. Skal vi tørre å åpne munnen, må vi også ha lyst:

– Hvis engasjementet ikke er der, får vi ikke lyst til å synge om det som salmen setter toner til. Sagt på en annen måte: Hvis serven ikke er god, er det ikke mulig å parere med et godt slag.