Sobert om sex, makt og korrupsjon i kultureliten

For to år siden ble Metoo-journalistikken hyllet og trukket frem som det ypperste pressen og dens edle samfunnsoppdrag kunne utrette. I dag er tonen en annen. Ikke minst har Sofie-saken ført til at pressens håndtering av varslingssaker har kommet i søkelyset.

Maktsentrum

På samme tid har beretningene fra journalistene som sto bak Metoo-avsløringene kommet i bokform. Svenske Mathilda Gustavssons nye bok, Klubben, er en av disse. Dagens Nyheter-journalisten var den første som skrev om anklagene mot den såkalte kulturprofilen, Jean-Claude Arnault, leder av den prestisjetunge kulturscenen Forum. Arnault er gift med en av Sveriges mest anerkjente poeter, Katarina Frostenson. Inntil avsløringene mot ektemannen var hun medlem av Akademien, som deler ut Nobelprisen i litteratur. Ekteparet driftet Forum sammen, og representerte et maktsentrum i det litterære Sverige.

Dømt

Fallhøyden var derfor stor da Dagens Nyheter i november 2017 publiserte anklager fra 18 kvinner, som spente fra mildere former for seksuell trakassering til voldtekt. I 2018 ble Arnault dømt for to tilfeller av voldtekt. Anklagene rammet også Katarina Frostenson og måten hun skjøttet sin stilling i Akademien.

Etter sterkt press trakk Frostenson seg etter hvert ut, og ble snart etterfulgt av en rekke andre medlemmer. Akademien ble kastet ut i en vedvarende krise.

LES MER: Vi møtte Tua Forsström, som har overtatt stolen til Katarina Frostenson i Svenska Akademien

Imponerende

Mathilda Gustavssons Klubben er en sammenfatning av denne historien. Det meste er allerede kjent for de av oss som har trålt sladderspaltene på kultursidene i svenske og norske aviser. Klubben er ikke boken om «historien bak Metoo-avsløringene». Det er kvinnenes fortellinger som står i sentrum, ikke Gustavsson selv. I så måte skiller den seg fra amerikanske ekvivalenter som Catch and Kill av Ronan Farrow, som beskriver jakten på Harvey Weinstein. De som ønsker seg en snerten journalist som tripper rundt på høye hæler og bekjemper mektige menn med ytringsfrihetens lanse, må vente til Hollywood lager en versjon av Gustavssons dåd. Og for all del, jeg ser gjerne den filmen. Men heltedyrking av den enkelte journalist bør ikke være fokus i Metoo, og det er Gustavsson seg svært bevisst i Klubben. Resultatet er imponerende. Hun har skrevet en mangefasettert og ambivalent fortelling om sex, makt, korrupsjon, selvfremstillinger og kulturelitens irrganger.

Gustavsson gjør interessante refleksjoner rundt sitt eget behov for å finne de «perfekte ofrene», de som brøt tvert av med Arnault og Frostenson etter de traumatiske hendelsene de ble utsatt for. Journalisten oppdager snart at slike perfekte ofre ikke eksisterer. På samme måte fremstår heller ikke Jean-Claude Arnault som et endimensjonalt monster gjennom Gustavssons penn.

Slående blindhet

Det er et fargerikt persongalleri å forholde seg til. Flere av dem har tatt til pennen for å beskrive sin rolle i skandalen. Katarina Frostenson har selv skrevet et forsvarsskrift for sin ektemann i romanen K, der hun hevder beskyldingene mot mannen bunner i misunnelse, antisemittisme og jantelov fra det svenske sosialdemokratiet. Horace Engdahl, også han medlem av Akademien og nær venn av ekteparet Arnault-Frostenson, har skrevet sitt eget kampskrift med den talende tittelen Den sista grisen.

Gustavsson beskriver hvordan denne kretsen, som har dominert den svenske kultureliten de siste tretti årene, fortsatt anser seg som de opposisjonelle kunstnere de engang var i sin ungdom. Blindheten for egen makt og posisjon er slående. Jeg tror ikke at kultursfæren er alene om å inneha denne blindheten, men minnes likevel intervjuer der Norges mest kjente forfattere presenterer seg som outsidere og underdogs. Jeg undres på om politikere ville tillatt seg å gjøre det samme.

Bryte normene

Klubben belyser også hvordan denne outsider-identiteten bærer med seg en idé om å bryte med konvensjonelle sosiale normer, også når det gjelder sex. Denne tankegangen gjør det lettere for Arnaults støttespillere å avskrive anklagene mot ham som moralistiske og sneversynte. Nevnte Horace Engdahl er selve kroneksempelet på denne tendensen i Gustavssons bok. Engdahl uttaler at han gjennom skandalen i Akademien har funnet tilbake til sin plass som enfant terrible i den svenske offentligheten, og ikke lenger må inneha den plagsomme rollen som representant for kultureliten.

Gustavssons beskrivelser av disse dynamikkene er det mest nyskapende elementet i Klubben. De gjør det mulig å forstå hvordan skandalen i Akademien kunne ende som den gjorde: at nå avdøde Sara Danius, som forsvarte kvinnene som anklaget Arnault, ble presset ut av Akademien, mens Horace Engdahl, «den sista grisen», fremdeles sitter der. Gustavssons sobre språk evner å beskrive både fornærmede og anklagedes virkelighetsforståelser, og hvorfor spriket mellom deres fortellinger er så stort.

For meg blir boken et eksempel på hvordan god Metoo-journalistikk kan se ut.

LES OGSÅ: Da splittede Svenska Akademien var beslutningsdyktig igjen, landet de i oktober på et valg som på ingen måte skapte ro

---

Sakprosa

• Klubben
• Matilda Gustavsson, oversatt av Torodd Lien
• Pilar

---