Kultur

Slik har synet på Jesus preget Norge

Striden om hvem Jesus egentlig var har preget norsk samfunnsliv i tusen år. Teologiprofessor hevder Bjørn Eidsvågs forestilling viser en endring i det norske samfunnet.

Bilde 1 av 3

– Spørsmålet om hvem Jesus var og er, har speilet både kultur og kirkeliv i Norge alle år. Når Bjørn Eidsvåg bruker Jesus som protest mot kristendommen som en autoritær makt, står han i en lang tradisjon. Å bruke Jesus som kirkekritikk er ikke nytt, det har vært gjort i Norge i over 100 år, sier Halvor Moxnes (72), professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo.

Blant forskningsprosjektene til Moxnes er Det nye testamente, kulturell kontekst for bibelfortolkning, den historiske Jesus, og sosialantropologi og bibeltolkning. Han var en av de Bjørn Eidsvåg spurte til råds under arbeidet med «Etterlyst Jesus». Han er likevel ikke enig i alt Eidsvåg bringer til torgs under forestillingen.

– Jeg synes også det er på sin plass med en bredere drøfting av hvilken betydning mannen fra Nasaret har hatt for folk og samfunn opp gjennom årene.

Dette skriver Moxnes om i siste nummer Syn og Segn, og han utdyper det videre i Vårt Land.

LES MER: Mener Eidsvåg preker nymoralisme

Vår tids Garborg

Teologiprofessoren sier religionskritikken ikke kom til Norge med teologer, men forfattere og intellektuelle som for eksempel Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.

– Det var Garborg som gjorde den kritiske, tyske Jesus-forskningen kjent i Norge. I flere av bøkene sine tar han opp spørsmål om kristendommen i protest mot den strenge pietismen i barndomshjemmet, som han opplevde hadde tynget faren hans. Boka «Jesus Messias» er derimot en saksprosabok om den historiske Jesus. Der ligger protesten i Gud som den strenge dommeren, og troen på Jesus som Gud. Slik som Bjørn Eidsvåg nå fremstår i «Etterlyst: Jesus», er han på mange måter vår tids Garborg, skriver Moxnes i Syn og Segn.

Han skriver videre at Jesus var idealet til Garborg, slik han også var for teologen Kristian Schjelderup. I sistnevntes bok «Hvem Jesus var, og hvem kirken gjorde ham til» fra 1924, mener Moxnes han særlig var opptatt av Jesus som kritiker og autoritet.

– For Schjelderup var Jesus mer et religiøst geni enn en sosial kritiker. Han mente kirken hadde forandret ham til «religionen om Gud», der Jesus ble gjort til Gud, noe han var dypt uenig i, sier professoren.

LES MER: Åpen folkekirkes støttespillere fortviler

Pietismen dominerte

Fram til 1960-tallet kan ikke Moxnes se at verken Garborgs eller Schjelderups syn på Jesus hadde noen stor innvirkning på kirken eller samfunnet i Norge.

– Det var den pietistiske lekmannsbevegelsen som dominerte kristendommen i landet vårt. Det er også den som er utgangspunktet for «Etterlyst: Jesus»: Bedehusets forkynning om krav til omvendelse og skille mellom bedehuset og «verden».

Mens Eidsvåg var midt oppi dette miljøet på bedehuset i Sauda, prøvde – i følge Moxnes - litteraturkritikeren Philip Houm (1911-1990) i boka «Mannen fra Nasaret og Den norske kirke» fra 1965 å bryte ned den bokstavtrelldommen han opplevde at «de makthavende indremisjonsgeneralene» stod for.

Houm fremhevet Carl Fredrik Wisløff, forfatteren av boka «Jeg vet på hvem jeg tror» fra 1946, som en av de mektigste makthaverne på denne tiden. Boka ble av Dagbladet i 2008 kåret til en av de beste saksprosabøkene i etterkrigstiden, og begrunnet det med at den konservative lekmannskristendommen var den skjulte kraften i norsk etterkrigstid.

– Bildet man hadde av Jesus var viktig under hele denne utviklingen. Spørsmålet var, slik det også er i «Etterlyst: Jesus»; stadfester Jesus den strenge læren, eller utfordrer han den? spør Moxnes.

LES MER: Salmen som knuser Jesus-bilder

For strengt

Generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Erik Furnes, mener «Etterlyst: Jesus» er et eksempel på erfaringsbasert kristendomsforståelse, hvor bildet av hvem Gud og Jesus er blir til i ens egen tanke, i stedet for ut fra slik det står i Bibelen.

– Det blir en selvkonstruert Gud hvor man gjør seg til herre over Skriften, i stedet for å la Skriften være herre over oss, sier Furnes til Vårt Land.

Furnes innrømmer at den Skriftens Gud som Indremisjonsforbundet (som fram til 2000 het Det Vestlandske Indremisjonsforbund) opererte med for en del tiår siden, noen ganger kunne bli så strengt at man mistet av syne Kristus som frigjører.

– Det var uheldig, ja det var nesten så vi opererte med både et 11. og 12. bud. Jeg vil samtidig føye til at Indremisjonsforbundet på den tiden også hadde et utstrakt diakonalt arbeid, basert på et omsorgsfullt gudsbilde, sier Erik Furnes.

LES MER: Ville skrive det som var sant om Jesus

Guds sønn?

I boka «Den historiske Jesus» fra 1962, mener Moxnes at Jakob Jervell prøver å bryte ned det han opplevde som kirkens dogmer.

– Flere konservative kristne reagerte sterkt på at Jervell, nærmest med Jesu egen stemme fra evangelietekstene, stilte spørsmål ved om Jesus var Guds sønn. Og at han hevdet at livet og mennesket ikke kunne skilles i et profant og religiøst område, men var ett.

Han gleder seg over at Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg neste år skal fortsette å etterlyse Jesus også utenfor hovedstadens teaterscene.

– Eidsvåg når ut med et viktig budskap på en helt ny måte, fordi han spiller på så mange strenger. Ikke minst musikalsk, gjennom nye og eldre sanger. Jeg synes han på en god måte får frem Jesu gudsrikeforkynnelse knyttet til mennesker, og dermed avspeiler hvordan Jesus forkynner Gud i evangeliet. Midt i protestene, viser han også en kjærlighet til den kristne tradisjonen han kommer fra, sier Moxnes til Vårt Land.

LES OGSÅ: Stadig mindre Jesus i juleavisen

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur