Skaperverket

Med tillatelse fra Kari Mari Jonsmoen gjengir vi her et utdrag fra boka karpt blikk, lyst sinn, kvass penn – Kunstneren Kjell Aukrust. Boka kom nylig ut i anledning Aukrusts 100-årsdag.

Les intervju med Jonsmoen her: – Nå trenger vi Kjell Aukrusts humor

Barnetroa, gleda over jula og naturen deler Aukrust med mange av sine figurer. Guttene Kjell og «Bonden» diskuterer religiøse spørsmål. Det samme gjør Ludvig og Solan. For Ludvig er det guddommelige allestedsnærværende i naturen. I «En velsignet lyskilde», forenes gudstro og naturglede slik:

Atter en gang hadde Vår Herres livgivende solstråler funnet veien ned mellom furutrærne på Midtåsen.

Ludvig gløttet oppover. Fra veranda’n hørtes mumling og takknemlig småprat:

– Du må passe godt på deg selv, for vi er alle så inderlig avhengig av deg! (Aukrust 1983:129)

Naturglede

Til tross for urban og utsvevende livsførsel, er også Solan var for naturen. Han legger merke til været, årstidene og dyrelivet, men naturgleda er sterkest og mest inderlig hos Nystumoen, Ludvig og Kjell. Slik er det også med forholdet til Vår Herre. Hvordan Solan, Nystumoen og Kjell rangerer styrken i si gudstro kommer tydelig fram under et tordenvær i fortellinga «Kumulus Nimbus»:

Spisser det seg tel slik, søker Solan Gundersen tilflukt innerst i kroken, med meg utenfor og Nystumoen ytterst, etter avtale. Nystumoen er en varm og personlig kristen. Vår Herre kan ikkevære så rå at han slår etter slike. (Aukrust 2006b:36)

Dess eldre Aukrust blir, dess mer framtredende blir Ludvig i bøkene, og med han blir skaperverket, det vil si naturen og Gud, i større grad tematisert.

'Vår Herre'

Både Solan, Nystumoen, Ludvig og Kjell har et sjølstendig og pragmatisk forhold til Vår Herre. Aukrust forteller:

Jeg bruker ofte uttrykket Vår Herre, med stor V og stor H. Ikke fordi jeg tror på en diger gubbe oppi der, men jeg vil ha Vår Herre. Det passer meg fint. Men presteskap og biskoper hva skal vi med det? (Aukrust og Forsvaret:96)

For det meste refereres det til Gud med den noe ærbødige og høytidelige benevningen «Vår Herre», men også «Han» og «skaperen» blir brukt. Hos Aukrust er Gud det livgivende:

Han sendte lyset. Det fløy rett inn i hengebjørka og utatt på andre sia. Løvhenget sto att, gjennomstrømmet av sol.

(Aukrust 1983:145).

Lyset

I tillegg til religiøs undring, kan oppmerksomheten som rettes mot lyset, knyttes til tegnerens blikk for de motivene og mulighetene lyset gir, og til det å skape. «– Gud velsigne Vår Herre, mumlet Ludvig, i målløs beundring for skaperens verk» (Aukrust 2006c:59).

Religiøse refleksjoner hos Kjell, Solan, Nystumoen og Ludvig, utløses av ulike konkrete situasjoner. I flere sammenhenger framstilles Gud som en fysisk skikkelse som bor og arbeider i himmelen. Som barn står Kjell og «Bonden» og undrer seg over hvorfor sola er så matt. «Bonden» mener at

Vår Herre hadde bare så røtent mye å stå i med, like før jul. Hadde væ’ bare glømt å pusse skiva.

Men det måtte da slenge en ledig engel oppi der, som kunne gi'n ei handsrekning! (Aukrust 1998:12)

Foldet hendene i smug

Forholdet til Vår Herre er først og fremst preget av tillit og tro på Guds godhet og omtanke. Ludvig tror for eksempel at Martin på Brenna er tildelt en liten jordlapp på sørsida i himmelen. Der kan han dyrke mandelpoteter uten å være redd for at de skal fryse. Hos Aukrust er himmelen aldri langt unna. Gud passer på.

Både Solan, Nystumoen, Ludvig og Kjell kontakter Gud for å få hjelp. Det å henvende seg til Gud i situasjoner som virker truende, begynte Kjell med tidlig. Da Kjell som barn står i overrennet i Sandeggbakken og skal hoppe, beskrives det slik: «Jeg ber til Gud og lar det stå til» (Aukrust 1958:11). Kjell ber også i voksen alder. For å takle nervene under en flytur til Italia sendte Solan, Nystumoen og Kjell en bønn opp til Gud og «foldet hendene i smug» (Aukrust 2006b:26). De var bekymret for selve flyturen, for flykapring og jordskjelv. Da de kom velberget fram, gikk de botsgang til Peterskirken.

Om Solan står det at han er både kristen og konfirmert. Imidlertid er han

... et råskinn. Han slenger seg under ullteppet uten dikkedarer og seremonier.

«Fader Vår» orker han ikke å repetere. Det er for langt og tidkrevende når'n er frisk og feberfri. Men et korsets tegn i høstmørket har han forståelse for. Det koster han på seg før han sovner inn. (Aukrust 1983:73)

Solan korser seg før han sovner. Ludvig tar en kveldsbønn og en tilleggsbønn for dyr, fugler og annet i naturen. Ludvig har et hverdagslig forhold til Vår Herre og tar opp store og små saker med han. Ludvig ber for eksempel

... om at Husfruen må få hjelp til å finne igjen kålpuddingen som hun har forlagt.

Videre skulle han ha hørt fra sin Husbond om Vår Herre kunne ta til seg en bestemt ligningssekretær litt tidligere enn planlagt:

– Sørg endelig for at herr Gundersen som ligger innerst får seg fast arbeide! (Aukrust 1983:74–76)

Diskuterer Bibelen

Kveldsbønnen blir humoristisk på grunn av Ludvigs naivitet og hjertevarme. Igjen er det sammenstillingene og det hverdagslige som skaper komikken; kjøttpudding, ligningssekretær og fast arbeid. Alle momentene er like viktige for Ludvig, og bønnen utføres med stort alvor.

Ludvig leser i Bibelen og det han leser, vil han gjerne diskutere med Solan. Derfor leser han høyt: «– Og så sa han til sine brødre: Mine penger er kommet igjen, og se de ligger her i min sekk –» (Aukrust 1995:18–19). Solan blir inspirert. Han kan godt tenke seg å slå av en prat med Vår Herre på tomannshånd. Ludvig ber han da «legge frem for Vår Herre småfuglenes problemer vinterstid – når sneen dekket alt og der ingen føde var at finne?» (Aukrust 1995:20). I forbindelse med religiøse spørsmål og høytid slår Ludvig over til et noe høystemt og gammelmodig språk «der ingen føde var at finne».

Påskemessen på Capitol

Verken Kjell, Solan, Nystumoen eller Ludvig trenger kirke eller prest for å praktisere sin tro. Imidlertid nevnes kirken i forbindelse med høytider. Den er med i julefortellingene fra Alvdal, og i forbindelse med katolsk påskemesse i Italia. Stemninga er da høytidelig og gir anledning til undring, men den er ikke først og fremst knyttet til kirkerommet, men til de som er til stede.

Påskemessen på Capitol ble en opplevelse av de sjeldne. Mens hundrevis av tente lys flammet på begge sider av midtgangen og barnekorene sang – da skjedde et under:

Inn i katedralen og oppover midtgangen kom en av Romas uteliggere, en gråstripete pjuskete katt med hvite forlabber.

Den gikk mot alteret.

Her la den seg ned.

Mens barnekoret i den hellige natt, med lys i hendene, sang Schubert's «Ave Maria» – fødte påskens uteligger fem små kattunger foran deres føtter. Alle velskapte. (Aukrust 1995:43–45)

Teksten er gjengitt med tillatelse.

---

Fakta:

---